Vi spør ungene hva de vil bli når de blir store. Vi burde spurt hva de vil skape.
Hva Sara Kveli lærte oss om dårlig ledelse, robusthet og talentene vi ikke ser
Det var mye latter i den episoden. Det må understrekes. Men det var også tårer. Og en stille, voksende sinne over noe som aldri burde ha skjedd.
Sara Kveli satt hos oss i podcaststudioet på Steinkjer og fortalte en historie de fleste ikke kjenner i detalj: om en politisk karriere i fullt driv, kjærligheten som veltet det hele – og lederne som ikke stod opp.
Det er en historie om dårlig lederskap. Men det er også en historie om hva som kan vokse ut av de verste periodene, hvis du er villig til å stå i dem.
Passivitet er ikke nøytralitet
Sara var på vei mot toppen. Flest stemmer av nesten alle i fylkestingsvalget. Respektert. Sett. Og så ble hun forelsket – i FRP-lederen i Nord-Trøndelag. Og alt stoppet.
Det ble stille rundt henne. Ingen snakket med henne. Gruppelederen oppsøkte henne ikke. De som visste at noe var galt, holdt seg unna av frykt for sine egne posisjoner. Hun sto alene i en av de mest krevende situasjonene i karrieren sin.
I refleksjonsepisoden sier vi det rett ut: dette er et lærebokeksempel på dårlig lederskap. Ikke fordi noen tok et aktivt, ondsinnet valg. Men fordi passivitet er et valg. Og det er noen ganger det verste valget en leder kan ta.
Det krever mot å stille opp for noen i en storm. Det er ubehagelig, det er risikabelt, det kan koste deg noe. Men det er nettopp i de øyeblikkene at lederskap viser hva det er laget av. Og det som mangler i de øyeblikkene, heler ikke med en unnskyldning i etterkant.
Det kommer noe godt ut av driten – men du trenger noen som ser deg i den
Sara er krystallklar: det kom noe godt ut av det hun gikk gjennom. Hun er ikke bitter. Hun ser det hun lærte. Men hun er også ærlig om at hun nesten knakk. At hun trengte noen som stod opp for henne – og at de var få.
Som mentorer kjenner vi dette igjen. Vi møter ledere som er i sine egne stormperioder – ikke nødvendigvis i offentlighetens søkelys, men i de usynlige krisene. Den vanskelige beslutningen ingen takker deg for. Konflikten ingen andre ser. Perioden der alt er for mye og overskuddet er borte.
I de periodene trenger de ikke høre at det blir bedre. De trenger noen som er der. Som ser dem. Som ikke løper fra ubehaget.
Det er ikke en HR-oppgave. Det er ledelse.
Vi spør feil spørsmål til ungene
Sara jobber i Ungt Entreprenørskap, og det engasjementet hennes er ikke en jobb. Det er en overbevisning som er blitt dypere av alt hun har opplevd.
Hun sier noe enkelt som sitter: Vi spør ungene hva de vil bli når de blir store. Vi burde spurt hva de vil skape.
Det er ikke bare en fin formulering. Det er en annen måte å se mennesker på. Å se på et barn eller en ungdom som ikke noe som skal formes inn i en rolle, men som noen som allerede har noe i seg – et skapende potensial som trenger et sted å gå.
Og det er akkurat det Ungt Entreprenørskap gir: en arena der det ikke finnes fiktive oppgaver. Der man løser ekte problemer, tar ekte beslutninger, feiler på ekte og lærer av det. Der eleven som aldri gjort noe på matte fordi det var for enkelt, plutselig er den som holder hele prosjektet oppe.
Positivitet avler positivitet – og det er lederskap
Sara sier det med en varme som er umulig å overse: å se et talent og si det høyt, er en av de mektigste tingene et menneske kan gjøre for et annet. Det koster ingenting. Men det kan bety alt.
Hun fikk oppleve det selv – å bli sett på som et talent, å bli forventet noe av. Og hun vet hva det gjør med en. Og så fikk hun oppleve det motsatte – å bli ignorert i en kritisk situasjon. Og hun vet hva det gjør med en også.
Det er den erfaringen som gjør henne så god på det hun gjør nå. Hun ser ungdommene. De som ikke er supersterk på skolen. De som ikke passer inn. De som venter på at noen skal fortelle dem at det de har i seg, er nok.
For ledere er dette en enkel, men kraftfull påminnelse: se menneskene rundt deg. Si det du ser. Det er ikke svakhet å gi noen et kompliment eller en anerkjennelse. Det er ledelse.
Åpenhet er ikke svakhet – det er infrastruktur
Sara snakker åpent om lipødem, om operasjon, om perioder der hun var helt tom. Hun gjør det med humor og letthet – og med en klar bevissthet om hvorfor det er viktig.
For det er viktig. Ikke fordi vi trenger mer personal oversharing på sosiale medier. Men fordi åpenhet om at livet er krevende, at kroppen ikke alltid samarbeider, at man noen ganger er sur og sliten og midt i noe – det skaper rom for andre til å erkjenne det samme.
I arbeidslivet er dette avgjørende. Ledere som later som alt alltid er bra, skaper kulturer der ingen tør si at noe er vanskelig. Der problemer vokser seg store fordi ingen ville si de var der. Der folk bærer byrder alene fordi det ikke er rom for å dele dem.
Åpenhet skaper trygghet. Og trygghet skaper utvikling. Det er ikke floskler – det er dokumentert. Og Sara lever det ut med en naturlighet som er sjelden.
Naturen, bålet og samtalene vi ikke får nok av
Sara henter energien i skogen, på fjellet, på jakt. Og hun er tydelig på hva som skjer der som ikke skjer andre steder: de ekte samtalene. De som oppstår når telefonen ikke er der, når man er ute og beveger seg, når man sitter rundt bålet og ingen har noe de skal rekke.
Hun sier det om ungene sine: de er bedre mennesker på fjellet. De snakker mer. De er mer til stede. Og vi kjenner det igjen – fra oss selv, fra gjestene vi har hatt, fra all forskning på hva natur og bevegelse gjør med hjernen og relasjonene.
For Innoteft er dette noe vi tror sterkt på. Strategisamlinger trenger ikke skje i møterom. De beste samtalene skjer ikke foran en fellesskjerm. Og laget som har vært ute i naturen sammen, kjenner hverandre på en annen måte enn laget som bare har hatt felles Teams-møter.
Hva vi tar med oss
Fra Sara tar vi med oss:
- Passivitet er et valg – og noen ganger det verste en leder kan ta.
- Det kommer noe godt ut av driten – men folk trenger noen som ser dem mens de er i den.
- Vi spør feil spørsmål til ungene – bytt fra hva de vil bli til hva de vil skape.
- Positivitet avler positivitet – å se et talent og si det høyt er ledelse.
- Åpenhet skaper trygghet – og trygghet skaper utvikling.
- Naturen og bålet gir samtalene vi ikke får nok av – bygg dem inn i arbeidslivet.
Utfordringen vår til deg: Hvem i teamet ditt venter på at noen skal se dem? Og hva ville det bety å si det høyt i dag?
Vi utforsker dette videre i samtalen med Sara Kveli og refleksjonsepisoden etterpå. Finn de her:
Vil du ha noen som ser deg – og utfordrer deg?
Det Sara beskriver – å stå alene i en storm, å savne noen som ser deg – er noe vi møter igjen og igjen i samtaler med ledere. Ikke alltid i dramatiske former, men i den stille ensomheten som kan følge med lederrollen.
Som mentorer er vi der for nettopp det: å se deg, utfordre deg og stå i det med deg. Ikke med ferdigsydde svar, men med de riktige spørsmålene – og et rom der det er trygt å si som det er.
Les mer om mentoring – vi tar gjerne en prat.
