Stikkord: tempo i arbeidslivet

  • Stress dreper ikke deg med én gang. Det tærer på deg – helt til du ikke merker det lenger.

    Stress dreper ikke deg med én gang. Det tærer på deg – helt til du ikke merker det lenger.

    Hva Dr. Ingrid lærte oss om utbrenthet, nervesystemet og veien tilbake til deg selv

    Hun var fastlege. Hun visste alt om stress og utbrenthet. Hun hjalp pasienter med det daglig.

    Og så gikk hun selv på en kjempesmell.

    Det er kanskje det sterkeste poenget Dr. Ingrid gjør i samtalen vår: at kunnskap ikke er nok. Du kan vite alt om stresssystemet og likevel ikke se signalene hos deg selv – fordi når du er midt inne i det, er det nettopp det det gjør med deg. Det tar fra deg evnen til å se klart.

    Det er ikke et tegn på svakhet. Det er slik stresssystemet fungerer.

    Utbrenthet er ikke et årstid

    En av de tingene som satt hardest igjen fra samtalen: utbrenthet er ikke noe du «bare» kommer deg over. Det er ikke et årstid du venter ut. For noen er veien tilbake lang – veldig lang. Dr. Ingrid var ute av jobb i tre år. Et år på sykmelding, to på arbeidsavklaringspenger.

    Og første gangen hun ble utbrent? Da ladet hun batteriet litt og gikk rett tilbake til nøyaktig det samme hamsterhjulet. Uten å endre noe. Uten å stille spørsmålet: hva var det med måten jeg levde på som gjorde meg syk?

    Resultatet: hun ble utbrent igjen.

    Det er ikke mangel på intelligens. Det er mangel på verktøy – og en kultur som ikke gir oss rom til å stoppe opp og stille de riktige spørsmålene.

    Oppskriften er skremmende enkel

    Dr. Ingrid beskriver oppskriften på utbrenthet slik: vær pliktoppfyllende og flink, dropp pauser, sov for lite, dropp matpauser, gi masse til andre og ta ikke vare på deg selv. Legg til et overaktivt stresssystem og troen på at det å prestere er det som gir deg selvtillit.

    Da har du alt du trenger.

    Det skremmende er hvor gjenkjennelig dette er for veldig mange ledere. De ressurssterke, flinke, omsorgsfulle, pliktoppfyllende menneskene – som er vant til å strekke strikken og gi av seg selv. Som synes det er vanskelig å si nei. Som ikke vet hvordan de skal «bare slappe av».

    For det er jo det rådene sier: ta vare på deg selv, slapp av, gå tur. Men ingen forklarer hvordan. Og for den som allerede har et stresssystem i alarmberedskap, er rådet nesten meningsløst. Du kan ikke sette deg ned og slappe av når nervesystemet skriker at noe er galt.

    Nervesystemet er ikke fienden – det prøver å beskytte deg

    Noe av det viktigste Dr. Ingrid deler, er forståelsen av hva som faktisk skjer i kroppen under kronisk stress. Stresssystemet er designet for å holde oss trygge. Det scanner etter farer – og når det er overbelastet over tid, finner det feil overalt. I familien. I jobben. I deg selv.

    Det er derfor utbrente ledere ofte opplever at de er på sitt verste mot de nærmeste. Ikke fordi de er dårlige mennesker, men fordi hjernen gjør det den er laget for: den leter etter trusler. Og de som er nærmest oss, er de vi ser tydeligst.

    Dr. Ingrid beskriver det åpent og uten filter: hun var sur og grynete. Hun «hakket» på mann og barn. Hun så hva hun gjorde – men greide ikke å stoppe det. For å være glad er et overskuddsfenomen. Og hun hadde ikke noe overskudd.

    For ledere er dette avgjørende å forstå – om seg selv og om menneskene de leder. Adferd som virker vanskelig eller lite samarbeidsvillig, kan være et stresssystem i alarmberedskap. Ikke manglende vilje, men manglende kapasitet.

    Pusten er ikke new age – det er fysiologi

    Dr. Ingrid snakker mye om pust. Ikke som en meditativ øvelse, men som et konkret verktøy for å regulere nervesystemet. Og hun forklarer det på en måte som er vanskelig å avfeie: vagusnerven er bremsepedalen for stresssystemet. Og pusten er en av de raskeste måtene å aktivere den på.

    I starten måtte hun puste i 10-15 minutter for å kjenne effekt. Etter år med regelmessig trening: ett dypt pust. På ett sekund. Det er ikke placebo – det er nervesystemet som har lært et nytt mønster.

    For ledere som vil ha mer kapasitet, bedre beslutninger og større tilstedeværelse i møter og samtaler: start med å puste. Ikke som et wellness-prosjekt. Men som et arbeidsverktøy. Et dypt pust på do før et viktig møte er ikke svakhet – det er mental forberedelse.

    Kulde, natur og å banet nye stier i nervesystemet

    Dr. Ingrid går barebeint ut i snøen om morgenen. Hun liker det kaldt på kontoret. Hun svømmer i iskaldt vann. Ikke fordi det er trendy, men fordi kulde er en av de mest effektive måtene å styrke vagusnerven og regulere stresssystemet på.

    Og det fungerer på samme måte som alle nye vaner: i starten er stien gjengrodd med torner og kratt. Det tar tid å rydde den fremkommelig. Men går du den stien dag etter dag, blir den bredere. Til slutt kan du nesten asfaltere den.

    Det betyr at verktøyene mot stress og utbrenthet ikke gir umiddelbar effekt. Det er ikke en quick fix. Det er en retning du velger å gå – og som gradvis endrer hvordan kroppen og hjernen din reagerer på press og krav.

    Rådet hennes er enkelt: velg én ting. Én ting du vet du kan gjennomføre på både gode og dårlige dager. Hold på til det er blitt en vane. Og bygg ut derfra. Å starte med ti ting på en gang er den sikreste veien til å ikke gjøre noe av det.

    Lande, lade og løfte

    Fra refleksjonsepisoden tok vi med oss tre ord som Dr. Ingrid bruker: lande, lade og løfte.

    Lande: stopp opp. Kom inn til deg selv. Ikke hopp direkte fra arbeid til neste oppgave, fra møte til møte, fra krav til krav. Gi deg selv en liten overgang.

    Lade: finn det som gir deg energi. Natur, pust, bevegelse, stillhet, mennesker du trives med. Ikke som en belønning etter at du har gjort alt du skal. Som en ikke-forhandlingsbar del av hverdagen.

    Løfte: når du er ladet, har du noe å gi. Til menneskene rundt deg, til ideene dine, til arbeidet ditt. Du kan ikke løfte andre fra et tomt sted.

    Det høres enkelt ut. Det er det ikke. Fordi vi lever i et samfunn som verdsetter effektivitet, tempo og produktivitet – og som ikke alltid gir status for å jobbe på en bærekraftig måte. Det krever mot å lande og lade når alt rundt deg sier at du bør kjøre på.

    Det som faktisk endret alt for Dr. Ingrid

    Dr. Ingrid tror ikke hun hadde kommet tilbake til sin ordinære jobb som fastlege. Det som reddet henne var å finne et arbeid hun brenner for, på sine egne premisser. Å jobbe i tråd med verdiene sine. Å ha kontroll over arbeidsdagen sin.

    Det er ikke mulig for alle. Men budskapet er overførbart: å jobbe i strid med verdiene sine, uten autonomi og uten mening, tærer på stresssystemet over tid. Selv om jobben i seg selv er god. Selv om du liker kollegene. Det totale stresstrykket – fra jobb, privatliv, sosiale medier, forventninger – er det som til slutt velter lasset.

    Og det er der leders ansvar begynner. Ikke bare for seg selv, men for menneskene de leder. Å skape arbeidsplasser der folk kan lande, lade og løfte. Der pauser er legitime. Der det er trygt å si at noe er for mye.

    Hva vi tar med oss

    Fra Dr. Ingrid tar vi med oss:

    • Stress dreper ikke deg med én gang. Det tærer – helt til du ikke merker det lenger.
    • Utbrenthet er ikke et årstid. Veien tilbake tar tid – og krever at du endrer noe, ikke bare hviler.
    • Nervesystemet prøver å beskytte deg. Forstå det – og jobb med det, ikke mot det.
    • Pusten er bremsepedalen for stresssystemet. Bruk den – på do, i møtet, i bilen.
    • Velg én ting. Hold på til det er blitt en vane. Bygg ut derfra.
    • Lande, lade og løfte – ikke som et wellness-program, men som en lederoppgave.

    Utfordringen vår til deg: Hva er én ting du kan gjøre i dag for å lande? Ikke i morgen, ikke etter at du har gjort alt du skal. I dag.

    Her finner du oversikten over episoden med Dr. Ingrid på Innoteft Podcast:

    Ingri Bergin Solem – stress, nervesystemet og veien tilbake til deg selv

    Vil du jobbe forebyggende med stress og lederkapasitet?

    Det Dr. Ingrid beskriver – å bygge verktøy, skape rom og lede seg selv bærekraftig – er noe vi jobber med som mentorer. Ikke fordi vi har alle svarene, men fordi vi tror at de beste lederne investerer i seg selv med like mye alvor som de investerer i organisasjonen.

    Utbrenthet er sjelden en plutselig hendelse. Det er enden på en lang vei – som kan avbrytes mye tidligere, hvis noen stiller de riktige spørsmålene underveis.

    Ta kontakt om mentoring – vi tar gjerne en prat.

  • Morgenrutinen er ikke en vane – den er en beslutning om hvem du vil være

    Morgenrutinen er ikke en vane – den er en beslutning om hvem du vil være

    Morgenrutinen er ikke en vane – den er en beslutning om hvem du vil være

    Hvorfor de første timene av dagen former alt som kommer etter

    Du starter dagen med å sjekke verdens nyheter. Ingen starter dagen med å sjekke deg.

    Det var utgangspunktet for denne episoden – og det traff begge oss. For det er akkurat det som skjer for altfor mange. Vekkeklokka ringer, hånden griper telefonen, og innen du er ordentlig våken har du allerede lastet inn andres agendaer, andres kriser og andres meninger. Dagen din har begynt – men ikke på dine premisser.

    Morgenrutiner er et tema vi begge har et forhold til, på vidt forskjellige steder i prosessen. Tove har bygget sin over år. Elinor er på vei inn i sin. Og nettopp derfor ble denne samtalen ærlig, konkret og gjenkjennbar.

    Det handler ikke om klokka fem

    Morgenrutiner har fått et rykte som lugubriøst. Iskaldt vann, løpetur i mørket, en time med mindfulness før noen andre er oppe. Det er ikke det vi snakker om.

    Det vi snakker om er noe mye enklere og mer bærekraftig: å starte dagen bevisst. Å gi deg selv – om så bare femten minutter – tid til å finne ut hvem du er og hva du vil, før verden krever noe av deg.

    Det kan være en kaffekopp fremfor ovnen. En kort yogaøkt. Tre minutters pusteøvelse. Noen setninger i en journal. En morgentur i frisk luft. Det finnes ingen fasit – bare prinsippet om at du tar den første tiden tilbake.

    Morgenrutinen begynner kvelden før

    En av de mest praktiske innsiktene fra episoden: Du kan ikke stå opp tidlig hvis du legger deg sent. Morgenrutinen er ikke bare morgen – den er en sirkel som begynner kvelden før med bevisste valg om når du legger fra deg telefonen, når du slukker lyset, og hva du gir hjernen å hvile på.

    Det høres banalt ut. Men det er nettopp her de fleste mislykkes – ikke fordi de mangler disiplin om morgenen, men fordi kvelden saboterer dem. Doomscrolling til midnatt og deretter forvente at man spretter opp til meditasjon klokka seks er ikke en plan. Det er et ønske.

    Bygg kvelden, og morgenen følger etter.

    Meditasjon: vanskeligere enn det ser ut, bedre enn du tror

    Tove begynte med meditasjon ut av ren nødvendighet – hun trengte egentid midt i en kaotisk småbarnsperiode og et travelt gründerliv. De første forsøkene varte i 30 sekunder. Tankene suste. Handlelisten dukket opp. Bekymringene kom on cue.

    Men hun fortsatte. Og over tid skjedde noe: evnen til å konsentrere seg om det hun valgte å konsentrere seg om, ble sterkere. Ikke bare under meditasjonen – gjennom hele dagen. Hun fikk mer kontroll over tankene sine, ikke mindre tanker.

    Det er en viktig distinksjon. Meditasjon handler ikke om å tømme hodet. Det handler om å trene evnen til å velge hva du gir oppmerksomhet til. For en leder som navigerer konstante avbrytelser, beslutninger og mennesker med motstridende behov, er det ikke en luksusferdighet. Det er en kjernekompetanse.

    Start med to minutter. Morgenen er det beste tidspunktet – hjernen er ennå ikke fylt opp av dagens inntrykk. Det er lettere å finne stillheten da.

    Visualisering: å se for seg det du vil skape

    Tove visualiserer om morgenen. Ikke vagt og svevende – konkret og detaljert. Hvilke kunder hun vil jobbe med. Hva Innoteft skal lykkes med. Hvem som skal finne dem og like det de lager.

    Det høres kanskje litt selvhjelpsete ut. Men forskning på toppidrett og lederskap peker i samme retning: mentale bilder av ønsket fremtid aktiverer de samme nevrale banene som faktisk handling. Det er ikke magi – det er hjernens måte å forberede seg på.

    Kombinert med takknemlighetsøvelser – å bevisst notere eller tenke gjennom hva man er takknemlig for – skaper det en morgenstemning som er fundamentalt annerledes enn den du får av å åpne nyhetene.

    Journaling: tanker som fortjener å bli sett

    Å skrive for hånd om morgenen – fritt, uten agenda – er noe Tove har drevet med lenge. Ikke for å produsere noe. Bare for å la tankene komme ut og se dem i ro.

    Det som skjer i dette rommet, mellom oppvåkning og verden, er ofte det mest ærlige. Ideer som ikke er redigert ennå. Bekymringer som trenger luft. Innsikter som forsvinner i møtene etterpå.

    En journal behøver ikke være fancy. En vanlig bok og en penn holder. Tre til fem minutter er nok til å begynne. Og over tid kan det bli ett av de mest verdifulle øyeblikkene i dagen – et lite rom av refleksjon før refleksjonen kreves av deg i møterommet.

    Fysisk bevegelse: kroppen vet hva hjernen trenger

    En kort økt om morgenen – styrke, yoga, en rask spasertur – gjør noe med energinivå og humør som ingen kopp kaffe matcher. Elinor kjenner det godt: de dagene hun prioriterer bevegelse om morgenen, er hun mer til stede, mer fokusert og mer robust gjennom resten av dagen.

    Nøkkelen er å starte. Ikke å fullføre et perfekt program. To øvelser, og du er i gang. Kroppen tar over derfra.

    Morgenlys hjelper også. Å gå ut – selv ti minutter – og få dagslys inn på øynene er en av de enkleste og mest effektive tingene du kan gjøre for døgnrytmen og humøret, særlig i den mørke norske vinteren.

    Finn din minimumsversjon

    En av de viktigste poengene fra episoden: morgenrutinen trenger ikke å være imponerende. Den trenger å være din.

    Tre ganger i uka er bedre enn aldri. Femten minutter er bedre enn null. En pusteøvelse på bussen er bedre enn å scrolle. Det handler ikke om å optimere – det handler om å begynne.

    Og morgenrutinen vil endre seg. Med årstider, livssituasjoner, barn som vokser, jobber som skifter. Det er ikke tegn på at den ikke funker. Det er tegn på at du lytter til deg selv.

    For ledere: det begynner med deg

    Som mentor ser vi det igjen og igjen: ledere som er gode på å investere i organisasjonen, i teamet, i strategien – men som ikke investerer i seg selv. Og som over tid tærer på en reserve de ikke lenger har.

    En morgenrutine er ikke selvfokusert. Det er et grunnlag. Det er det som gjør at du kan møte opp som den lederen du vil være – ikke den du tilfeldigvis er etter en natt med for lite søvn og en morgen med for mange andres agendaer.

    Du kan ikke gi det du ikke har. Og du kan ikke bygge overskudd i møterommet. Det bygges i stillheten, tidlig om morgenen, før verden krever noe av deg.

    Hva vi tar med oss

    Fra denne episoden tar vi med oss:

    • Morgenrutinen er en beslutning – ikke en vane du enten har eller ikke har.
    • Den begynner kvelden før – søvn og kveldsrutiner er halve jobben.
    • Finn din minimumsversjon – tre minutter er bedre enn ingen.
    • Meditasjon, visualisering, journaling og bevegelse – finn det som gir deg energi, ikke det som imponerer andre.
    • Du kan ikke gi det du ikke har – morgenrutinen er investeringen i deg selv som gjør alt annet mulig.

    Utfordringen vår til deg: Legg telefonen på et annet rom i morgen tidlig. Gi deg selv de første femten minuttene – til deg. Se hva som skjer.

    Vil du jobbe med selvledelse og utvikling som leder?

    Som mentorer hjelper vi ledere med å bygge de grunnleggende praksisene som skaper overskudd, retning og evne til å lede andre godt. Morgenrutiner er ett av mange verktøy – men det er ofte der vi begynner, fordi alt annet henger på at lederen selv er ladet.

    Vi tror at de beste lederne investerer i seg selv med samme alvor som de investerer i organisasjonen. Og vi vet at det sjelden skjer av seg selv – det trenger struktur, refleksjon og noen som stiller de riktige spørsmålene.

    Nysgjerrig på hva et mentorforhold med Innoteft kan gjøre for deg? Ta kontakt vi tar gjerne en prat.

    Lytt til episoden her.

  • Kreativitet tåler ikke hamsterhjul – derfor må ledere ta kreativitetshelsen på alvor

    Kreativitet tåler ikke hamsterhjul – derfor må ledere ta kreativitetshelsen på alvor

    Kreativitet i arbeidslivet blir ofte misforstått.
    Som noe kunstnerisk.
    Noe tilfeldig.
    Eller noe bare noen få mennesker har.

    I samtalen med forsker Toril Oddane ble det tydelig hvor begrensende dette synet er.

    For kreativitet handler ikke først og fremst om å tegne, male eller få plutselige ideer.

    Det handler om noe langt mer praktisk:

    Evnen til å finne løsninger på åpne og komplekse problemer.

    Og det gjør vi ikke alene.

    Kreativitet er ikke en soloprestasjon

    Mange forbinder kreativitet med individet – den geniale oppfinneren eller kunstneren.

    Innovasjon derimot blir ofte forstått som noe kollektivt.

    Toril utfordrer dette skillet.

    Hun beskriver kreativitet og innovasjon som skapende prosesser i møte med det ukjente.

    Prosesser hvor:

    • ingen har fasiten
    • problemene er komplekse
    • løsningene utvikles underveis

    Da blir kreativitet noe som skjer mellom mennesker.

    Når ulike perspektiver møtes.
    Når ideer brytes mot hverandre.
    Når relasjoner gjør det mulig å tenke høyt.

    Toril bruker en metafor fra musikken:

    Et symfoniorkester består av eksperter på hvert sitt instrument.
    Men musikken oppstår først når de lytter til hverandre.

    Slik er det også i innovasjon.

    Kreativitet krever psykologisk trygghet

    Hvis kreativitet er kollektiv, blir relasjonene avgjørende.

    I forskningen på team og innovasjon peker ett begrep seg særlig ut:

    psykologisk trygghet.

    Når mennesker opplever trygghet i et team, våger de å:

    • stille spørsmål
    • dele uferdige tanker
    • uttrykke tvil
    • si ifra når noe skurrer

    Det kan være så enkelt som å ta en runde rundt bordet og gi alle ordet.

    Et lite grep – men ofte nok til at perspektiver kommer frem som ellers ville blitt borte.

    For mange av de viktigste innsiktene starter nettopp slik:

    Som en vag følelse.
    En magefølelse.
    Et spørsmål uten et klart svar.

    Kreativitet trenger også pauser

    Et annet tema som kom tydelig frem i samtalen, er noe mange ledere undervurderer:

    Kreativitet trenger hvile.

    Vi lever i en arbeidskultur hvor produktivitet ofte betyr å utnytte hvert eneste minutt.

    Men hjernen fungerer ikke slik.

    Når vi arbeider intenst med et problem, bruker vi det som gjerne kalles arbeidsnettverket i hjernen.

    Men løsninger oppstår ofte først når vi slutter å presse på.

    Når vi går en tur.
    Setter oss ned.
    Gjør noe helt annet.

    Da aktiveres hjernens hvilenettverk – som bearbeider og kobler informasjon på nye måter.

    Mange kjenner igjen øyeblikket:

    Du slipper problemet.
    Og plutselig er løsningen der.

    Kreativitetshelse – et undervurdert lederansvar

    I refleksjonsepisoden etter samtalen dukket et nytt begrep opp:

    kreativitetshelse.

    Det handler om noe enkelt – men grunnleggende:

    Har mennesker energi, rom og relasjoner som gjør det mulig å tenke nytt?

    For kreativitetshelse påvirkes av blant annet:

    • energi og søvn
    • bevegelse og natur
    • uformelle samtaler
    • trygghet i teamet
    • tid til refleksjon

    Når alt går i høyt tempo, skjer det motsatte.

    Kreativiteten tørker ikke nødvendigvis ut dramatisk.

    Den forsvinner ofte stille.

    Når:

    • kalenderen fylles
    • beslutninger må tas raskt
    • rommet for undring blir mindre

    Tåle å stå i tåkeheimen

    Toril bruker også et uttrykk som traff oss:

    “å stå i tåkeheimen”.

    Det beskriver fasen i utviklingsarbeid hvor ting er uklart.

    Der man:

    • ikke vet helt hva problemet er
    • ikke vet hvilken løsning som fungerer
    • ikke vet hvor man er på vei

    Instinktet vårt er ofte å komme oss raskt videre.

    Få en beslutning.
    Få fremdrift.

    Men forskning og erfaring viser noe annet:

    Tiden i tåkeheimen er ofte den mest produktive.

    For det er der perspektiver brytes.
    Der forståelsen modnes.
    Der de beste løsningene får vokse frem.

    En ny forståelse av produktivitet

    Hvis vi tar kreativitet og innovasjon på alvor, må vi kanskje også tenke nytt om produktivitet.

    Produktivitet er ikke alltid:

    å jobbe raskest
    å beslutte først
    å fylle kalenderen mest

    Noen ganger er det mest produktive en leder kan gjøre:

    • å gi mennesker tid til å tenke
    • å bygge relasjoner
    • å ta pauser
    • å stille flere spørsmål før svarene kommer

    For innovasjon skjer sjelden i et hamsterhjul.

    Den skjer i rommet mellom mennesker som tør å utforske det ukjente – sammen.

    Et spørsmål til deg som leder

    Hvordan står det egentlig til med kreativitetshelsen i din organisasjon?

    Er det rom for:

    • undring
    • pauser
    • uferdige tanker
    • perspektiver som bryter med det etablerte?

    Eller er tempoet blitt så høyt at kreativiteten stille har trukket seg tilbake?

    Noen ganger starter innovasjon ikke med en ny idé.

    Men med et enkelt ledergrep:

    Å gi kreativiteten litt mer plass.

    Videre refleksjon

    Vi har samlet samtalen og refleksjonsepisoden med Torild i Innoteft Podcast på denne siden:

    ↓

    Torild Oddane – kreativitet, innovasjon og ledelse i det ukjente

    Vil du ha flere refleksjoner om lederskap, innovasjon og dømmekraft i din innboks? Meld deg på innovatørreisebrevet.

  • Når ledere går i hamsterhjulet – hva skjer med innovasjonen?

    Når ledere går i hamsterhjulet – hva skjer med innovasjonen?

    Innovasjon er et ord som brukes mye i arbeidslivet.

    Organisasjoner ønsker nye ideer.
    Bedrifter ønsker utvikling.
    Ledere ønsker ansatte som tenker nytt.

    Samtidig organiserer vi ofte arbeidshverdagen på en måte som gjør det vanskelig å tenke.

    Full kalender.
    Møter etter møter.
    Konstant tempo.

    Resultatet kan bli det mange kjenner som hamsterhjulet.

    Dette var et tema som kom tydelig frem i samtalene våre med Monica Drage Bergli i Innoteft Podcast.

    For hvis tempoet blir høyt nok over tid, skjer det noe interessant:

    Evnen til å skape blir svakere.

    Stress og beslutninger

    Stress i seg selv er ikke problemet.

    Vi trenger stress for å mobilisere energi og handlekraft.

    Problemet oppstår når stressnivået blir konstant.

    Når kroppen står i beredskap over tid, begynner hjernen å prioritere annerledes. Den blir mer opptatt av å reagere raskt enn å tenke bredt.

    Det påvirker:

    • hvordan vi løser problemer
    • hvordan vi samarbeider
    • hvordan vi tar beslutninger

    I praksis betyr det ofte mindre kreativitet og mer kortsiktighet.

    Trygghet som forutsetning for innovasjon

    Et utsagn fra samtalen med Monica ble hengende igjen hos oss:

    «Når hjernen er trygg, får vi til innovasjon.»

    Det kan høres enkelt ut.
    Men det peker på noe viktig.

    For å skape noe nytt må vi være villige til å prøve, feile og justere.
    Det krever psykologisk trygghet.

    Hvis vi er redde for å gjøre feil, blir vi mer forsiktige.
    Hvis tempoet er for høyt, velger vi det som er kjent.

    Dermed kan innovasjon bli noe vi snakker om – uten at det egentlig skjer.

    Pausen som metode

    I mange organisasjoner kan pauser oppleves som ineffektive.

    Likevel er det ofte i pausene de beste ideene dukker opp.

    Når vi går en tur.
    Når vi får litt avstand.
    Når hjernen får mulighet til å koble annerledes.

    Flere ledere beskriver at naturen fungerer som et slags refleksjonsrom.

    Ikke fordi naturen i seg selv løser problemer, men fordi den gir rom for tanker som ellers ikke får plass.

    Den indre reisen

    Et annet tema som kom opp i samtalen var den indre reisen mange ledere må gjøre.

    Vi kan lære metoder, modeller og verktøy for ledelse.

    Men på et tidspunkt møter de fleste ledere også seg selv.

    Verdier.
    Usikkerhet.
    Indre kritiker.

    Den indre stemmen som spør:

    Er jeg god nok?
    Tar jeg riktige valg?
    Hva skjer hvis dette ikke fungerer?

    En interessant tanke Monica løftet frem, var ideen om å bli venn med denne stemmen – i stedet for å prøve å stilne den.

    For ofte er den der av en grunn.

    Valget mellom frykt og tro

    Til slutt handler mye lederskap om valg.

    Ikke alltid store strategiske valg, men små indre valg.

    Skal jeg trekke meg litt tilbake – eller tørre å prøve?
    Skal jeg velge det trygge – eller det som kan føre til noe nytt?

    Monica beskrev dette som et usynlig valg mellom frykt og tro.

    Begge er usynlige.
    Begge påvirker hvordan vi handler.

    Men vi kan velge hvilken vi lytter mest til.

    Innovasjon begynner et annet sted

    Når vi snakker om innovasjon, tenker vi ofte på teknologi, metoder eller prosesser.

    Men noen ganger begynner innovasjon et helt annet sted.

    I en pause.
    I en refleksjon.
    I en leder som tør å stoppe opp lenge nok til å tenke.

    Kanskje er det nettopp der mange av de beste ideene starter.

    Videre refleksjon

    Hvis dette traff noe i deg, kan du:

    – Lytte til samtalene våre i Innoteft Podcast
    – Melde deg på Innovatørreisebrev for flere refleksjoner
    – Utforske mentoring dersom du ønsker et rom for å tenke høyt

    Vi har samlet samtaleepisoden og refleksjonsepisoden med Monica på en egen side hos Innoteft her:

    ↓

    Psykisk helse i ledelse – samtale og refleksjon med Monica Drage-Bergli
  • Hva om psykisk helse var noe vi trente på – ikke reparerte?

    Hva om psykisk helse var noe vi trente på – ikke reparerte?

    Psykisk helse i ledelse er fortsatt et tema vi ofte snakker om først når noe har gått galt. Men hva om vi tenkte annerledes?

    Det snakkes mye om sykefravær.
    Mindre om hva vi faktisk kan gjøre med det.

    Rundt 70 prosent av sykefraværet i Norge er knyttet til psykisk uhelse. Samtidig bruker vi enorme summer på reparasjon – og relativt lite på forebygging. Det er et paradoks, særlig i en tid der kravene til ledere, tempoet i arbeidslivet og kompleksiteten i beslutninger bare øker.

    Spørsmålet er ikke om vi skal ta psykisk helse på alvor i arbeidslivet.
    Spørsmålet er hvordan.

    Fra fysisk HMS til mental treningskultur

    De fleste arbeidsplasser er gode på fysisk forebygging.
    Vi snakker om ergonomi, pauser, trening, kosthold og sikkerhet.

    Men det mentale arbeidsmiljøet?
    Det er ofte mer diffust – og langt mindre trenet.

    Hva om vi tenkte på psykisk helse på samme måte som fysisk helse?
    Ikke som noe som først blir relevant når noen “går på veggen”, men som noe vi varmer opp før belastningen blir for stor.

    Mental trening handler ikke om terapi på jobb.
    Det handler om bevissthet, språk og små grep som over tid bygger kapasitet – i både enkeltmennesker og team.

    Lederen som rollemodell – også på innsiden

    En av de viktigste refleksjonene i samtalen vi hadde med ledercoach Monica Drage Bergli, handlet om dette:

    «Sånn jeg møter meg selv, sånn møter jeg andre.»

    Når stressnivået er høyt – hvordan snakker du til deg selv da?
    Med raushet? Eller med en streng indre kritiker?

    Perfeksjonisme, prokrastinering, dårlig samvittighet og høye indre krav er kjente stressutløsere. Likevel snakker vi sjelden om dem på jobb – til tross for at de påvirker både beslutninger, relasjoner og ledelsesstil.

    Ledere som trener på selvstøtte under press, bygger ikke bare egen robusthet.
    De former også en kultur der det er tryggere å være menneske – og dermed lettere å prestere over tid.

    Små grep som gjør stor forskjell

    Å lede plass til mental trening trenger ikke være omfattende. Ofte er det de små, bevisste handlingene som har størst effekt:

    • sette ord på stressutløsere i teammøter
    • øve på lytting – ikke bare for å svare, men for å forstå
    • anerkjenne at folk reagerer ulikt på press
    • normalisere at også ledere trenger å lade

    Dette er ikke “snillisme”.
    Det er forebygging. Og det er god ledelse.

    Empati som ledelseskapasitet – ikke personlighetstrekk

    I møte mellom generasjoner i arbeidslivet ser vi dette tydelig.
    Yngre medarbeidere er ofte mer opptatt av hvordan arbeid kjennes i kroppen og hodet, ikke bare hva som leveres.

    Det er lett å avfeie det som manglende robusthet.
    Det er mer krevende – og langt mer verdifullt – å møte det med nysgjerrighet.

    Empati kan trenes.
    Gjennom lytting, refleksjon og vilje til å forstå perspektiver som ikke er våre egne.

    Et lederansvar vi ikke kan delegere bort

    Hvis vi ønsker arbeidsplasser som tåler endring, innovasjon og høyt tempo, må vi også bygge mental bærekraft. Det starter ikke med et tiltak – men med en holdning.

    Å lede plass til mental trening er å ta ansvar før det smeller.
    For seg selv. For laget. Og for fremtidens arbeidsliv.

    Vil du høre hele samtalen?
    Denne teksten er inspirert av en samtale i Innoteft-podcasten, der vi dykker dypere i hvordan ledere kan jobbe mer bevisst med psykisk helse og mental styrke i hverdagen.

    For deg som vil fordype deg videre, har vi samlet alle episodene med Monica – og mer kontekst rundt arbeidet hennes ↓

    Psykisk helse i ledelse – samtale og refleksjon med Monica Drage-Bergli