Stikkord: kreativitet

  • Livet er herlig – og det er en lederstrategi

    Livet er herlig – og det er en lederstrategi

    Livet er herlig – og det er en lederstrategi

    Hva Svein Jæger Hansen lærte oss om energi, råskap og det å gripe mulighetene

    Vi satt rundt et bål i Rørvik. Høstluften lå over fjellet. Og gjesten vår begynte å fortelle om en 9 kilos laks han fikk på første kast, etter at ingen hadde landet noe på elva hele sommeren. Sånn er det med Svein Jæger Hansen. Ting skjer.

    Men det er ikke flaks. Det er livsinnstilling. Det er 30 år med bevisst eller ubevisst trening i å se muligheter, gripe dem – og smitte folk rundt seg med en energi som er vanskelig å forklare, men umulig å overse.

    Energi er ikke medfødt – det er en praksis

    Da vi spør Svein hvor all energien kommer fra, sier han først at den bare er der. Men i løpet av en times samtale legger han frem verktøy etter verktøy. Det er naturen han lader i. Det er powernapen på sofaen etter 14 timers dag. Det er nettverket han steller godt. Det er takknemligheten for de store og de små øyeblikkene. Det er den bevisste beslutningen om å møte opp på jobb med godt humør – selv på dager det butter.

    Svein kaller det ikke verktøy. Han bare gjør det. Men for oss som observerte det – og for ledere som lytter – er det en kraftfull påminnelse: Energinivå er ikke noe du enten har eller ikke har. Det er noe du velger og vedlikeholder, dag for dag.

    Du er i manesjen – alltid

    En av de sterkeste innsiktene fra samtalen kom nesten i forbifarten: Svein sier at det å gå på jobb er å gå inn i manesjen. Han vet at lærlingene ser ham. At kollegene speil ham. At humøret hans setter tonen for hele kjøkkenet.

    Det er superbevisst lederskap, selv om han ikke bruker de ordene. Han vet at kultur ikke er noe som bare oppstår – den bygges gjennom tusenvis av små valg. Gjennom måten du kommenterer en feil. Måten du møter en travel fredagskveld. Måten du er til stede – eller ikke.

    For ledere som vil skape innovasjonskultur, er dette essensielt: Det er ikke prosessene som setter kulturen. Det er du.

    Naturen er ikke ferie – det er lading

    Svein er jeger, fisker og friluftsmenneske – ikke som hobby, men som livsnerve. Han henter råvarer fra naturen. Han henter energi fra naturen. Han henter ideer fra naturen. Og han henter seg selv – igjen og igjen – fra naturen.

    Han beskriver det som at skuldrene senkes, at sansene åpner seg, at det skjer noe i kroppen som ingen skjerm kan gi. Og det er ikke romantikk – det er fysiologi. Forskning viser at eksponering for natur senker stresshormoner, forbedrer konsentrasjon og stimulerer kreativ tenkning.

    Rådet hans er enkelt: Kom deg ut. Ikke bare når det passer. Når det er dårlig vær også. Ikke for å prestere – men for å lade. Og en leder som er ladet, leder annerledes enn en som er tømt.

    Stol på magefølelsen – og grip muligheten

    Svein tar ikke kalkulerte beslutninger i tradisjonell forstand. Han kjenner etter. Og når det pirrer – griper han. Han inviterte en redaktør fra Egmont på rypejakten. To år senere ringte mannen tilbake, hadde tatt jegerprøven, og et av Sveins beste samarbeid var i gang.

    Det er ikke naivitet. Det er tillit til egne sanser – bygget opp gjennom 30 år med å observere hva som skjer når han handler på det han kjenner, versus når han lot anledningen gå.

    For innovasjonsledere er dette en nøkkelinnsikt: Mange ser mulighetene. Svært få griper dem. Gapet mellom å se og å handle fylles av rasjonalisering, frykt og venting. Svein fyller det med råskap.

    Nettverk er ikke LinkedIn-kontakter – det er relasjoner du steller godt

    Svein er en naturbegavet nettverksbygger. Men han er ikke strategisk i den kalde, kalkulerte forstand. Han er genuint interessert i folk. Han husker. Han følger opp. Han inviterer mennesker inn i det han elsker – jakt, mat, natur – og skaper dermed opplevelser som binder tettere enn noe visittkort.

    I refleksjonsepisoden snakker vi om noe Svein nevner nesten i forbifarten: det å se de små rosa skyene i horisonten. At et møte i dag kanskje ikke gir verdi nå – men om to år. At relasjoner modner, som alt annet i naturen. Det er tålmodighet som konkurransefortrinn.

    Feir delmålene – ikke bare sluttmålet

    Svein feirer fargevalget på julakevitten. Han feirer at produktet ble en suksess på to måneder. Han feirer at han fikk laks på første kast. Han venter ikke på den store seieren – han lager glede underveis.

    I refleksjonsepisoden innrømmer vi begge at dette er noe vi er for dårlige til. Vi tenker stort, jobber hardt – og glemmer å merke at vi faktisk beveger oss fremover. Innovasjonsarbeid er sjelden en rett linje. Det er mye knoting, prøving og mislykking. Og da er delmålsfeiringen ikke bare hyggelig – den er nødvendig for å holde ut.

    Hva kan du feire denne uken? Ikke fordi dere er i mål. Men fordi dere er på vei.

    Hva tar vi med oss?

    Fra Svein Jæger Hansen tar vi med oss:

    • Energi er en praksis, ikke et personlighetstrekk – den krever lading, bevissthet og valg.
    • Du er alltid i manesjen – kulturen bygges gjennom hva du gjør, ikke hva du sier.
    • Naturen er ikke ferie – det er en ladetank som gjør deg til en bedre leder.
    • Stol på magefølelsen – og grip muligheten før du rasjonaliserer den bort.
    • Nettverk er relasjoner du steller godt over tid – ikke kontakter du samler.
    • Fei delmålene – ikke bare sluttmålet. Innovasjonsreisen er lang, og glede underveis er drivstoff.

    Les mer om episodene med svein og lytt her:

    https://innoteft.no/svein-jaeger-hansen-raskap-lidenskap-og-energien-som-smitter
  • Humor er ikke pynt – det er infrastruktur

    Humor er ikke pynt – det er infrastruktur

    Hva Sigmund Kveli lærte oss om kreativitet, fellesskap og lederskapets egentlige oppgave

    Da vi inviterte Sigmund Kveli til Innoteft-podden, visste vi at det kom til å bli en morsom episode. Det vi ikke visste, var at det også kom til å bli en av de mest innsiktsfulle samtalene vi har hatt om hva lederskap faktisk handler om.

    Sigmund er regissør, skribent, humorist og et levende talerør for Trøndelag og Nåndalen. Han har brukt hele livet på å forstå hva som gjør at mennesker blomstrer – og hva som får dem til å trekke seg tilbake. Det viste seg å ha overraskende mye med innovasjon og lederskap å gjøre.

    Humor er grunnmuren, ikke pynten

    Sigmund forteller om noe han kaller «Kveli humoren» – den kjapptenkende kommentaren, ordspillet, det lille glimt i øyet som oppstår i hverdagen. Det er ikke stand-up. Det er ikke vitsefortelling. Det er en måte å være til stede på, å se verden på.

    Det som slo oss i refleksjonsepisoden, er at dette handler om mye mer enn underholdning. Humor – i Sigmunds forstand – er en form for oppmerksomhet. Evnen til å legge merke til det som skjer, til å koble det uventede, til å finne lys i det vanskelige. Og det er nøyaktig det samme som kjennetegner kreative og innovative ledere.

    Han sier det selv: «Jeg vet aldri om jeg får bruk for det, men plutselig så gjør jeg det.» Han samler impulser. Han noterer. Han er alltid på jakt. Det er ikke veldig ulikt det vi forventer av ledere som skal drive innovasjon – bare at vi sjelden snakker om det slik.

    Klovnen er ikke problemet – klovnen er ressursen

    Sigmund deler en historie fra et foredrag med en tidligere landslagstrener i fotball, som snakket om komplementære ferdigheter i et lag. «Klovnen måtte være der,» sier treneren ifølge Sigmund. Ikke fordi han alltid er relevant, men fordi han skaper en kultur der det er trygt å tørre.

    Vi har alle møtt dem: de som myker opp rommet, som gjør at møtet starter med en letthet som faktisk gjør at folk tenker bedre etterpå. Forskning støtter dette – psykologisk trygghet er en av de sterkeste prediktorene for team-effektivitet. Sigmund visste dette intuitiv, lenge før Amy Edmondson ga det et navn.

    Rådet hans til ledere er like enkelt som det er krevende: Du trenger ikke å være morsom selv. Men du må signalisere at du setter pris på at noen andre er det. Ta vare på spilloppmakeren. Beskytt kulturen for latter.

    Balansen mellom gjenkjennelig og nytt

    En av de mest presise observasjonene Sigmund deler, handler om balansen mellom det kjente og det nye. PE-torsa har et publikum som til dels vil se det samme som i fjor – men som likevel trenger å kjenne at noe utvikler seg.

    Dette er en av innovasjonens grunnleggende spenninger. Det gjelder ikke bare i kunst – det gjelder i enhver organisasjon. Ledere navigerer daglig mellom det trygge og det ukjente, mellom å bekrefte kulturen og å utfordre den. Sigmund har gjort dette i 30 år. Han vet at det ikke finnes en formel. Men han vet at du ikke kan la frykten for det nye styre.

    Kreativitet trenger pauser – ikke mer fart

    Sigmund er bevisst på sin egen kreativitetssyklus. Han vet at etter en periode med pause – helst med friluftsliv og stillhet – begynner ideene å renne inn.

    I refleksjonsepisoden ble vi opptatt av nettopp dette. I en arbeidshverdag full av møter, e-poster og sosiale medier – hvem gir seg selv den pausen som faktisk muliggjør kreativ tenkning? Sigmund gir seg selv tillatelse til å gå tur, til å la hjernen hvile, til å ikke produsere. Og det er paradoksalt nok det som gjør at han produserer mer, og bedre.

    For ledere som ønsker å drive innovasjon, er dette en viktig påminnelse: Kreativitet kan ikke kommanderes. Den må skapes gjennom rytme – mellom intensitet og hvile, mellom input og stillhet.

    Godt arbeidsmiljø er lønnsomt – og det er lederens ansvar

    Sigmund er overbevist: Et godt arbeidsmiljø er lønnsomt. Du går på jobb selv om du ikke er helt frisk – fordi du vil dit. Du yter mer fordi du bryr deg om det dere holder på med. Du trekker til deg de beste folkene – fordi kultur sprer seg, og de rette menneskene finner hverandre.

    Han deler historien om brorens nye sjef i DNB – en leder som torde å bruke humor og letthet. De som ikke tålte det, søkte seg bort. De som trivdes, ble og blomstret. Broren, som hadde planlagt å slutte ved 62, jobbet til han var nesten 68.

    Dette er ikke tilfeldig. Det er konsekvensen av lederskap som tar menneskene på alvor – ikke bare som ressurser, men som hele mennesker med behov for å le, tilhøre og skape.

    Translasjonskompetanse: å oversette ideer til handling

    Et begrep som kom opp i samtalen, og som festet seg: translasjonskompetanse. Evnen til å ta noe du har forstått, og oversette det slik at den du snakker med faktisk forstår og kjenner det som sitt.

    Sigmund bruker dette hele tiden – på scenen, i tekstene, i foredragene. Han vet at et budskap ikke er levert før det er mottatt. Og det krever at du forstår den du snakker til. Det krever rikt språk, presise bilder og vilje til å se verden fra andres ståsted.

    For ledere som vil skape endring og utvikling, er dette en nøkkelkompetanse. Ikke nok å ha de gode ideene. Du må kunne oversette dem – til ulike mennesker, ulike kontekster, ulike motstandere og allierte.

    Hva tar vi med oss?

    Fra Sigmund Kveli tar vi med oss noen enkle, men kraftfulle innsikter:

    • Humor er ikke frivoliteter – det er et verktøy for fellesskap, trygghet og kreativitet.
    • Ledere trenger ikke å være morsomme – men de må gi rom for humor og beskytte kulturen for latter.
    • Kreativitet forutsetter pauser, natur og stillhet – ikke mer intensitet.
    • Balansen mellom det kjente og det nye er en evig krevende, men nødvendig navigering.
    • Godt arbeidsmiljø er lønnsomt – og det starter med en leder som leder med hele seg.
    • Translasjonskompetanse – å oversette ideer til andres forståelse – er en av de viktigste lederferdighetene.
    Sigmund Kveli – humor, lederskap og kulturen som bærekraft
  • Kreativitet tåler ikke hamsterhjul – derfor må ledere ta kreativitetshelsen på alvor

    Kreativitet tåler ikke hamsterhjul – derfor må ledere ta kreativitetshelsen på alvor

    Kreativitet i arbeidslivet blir ofte misforstått.
    Som noe kunstnerisk.
    Noe tilfeldig.
    Eller noe bare noen få mennesker har.

    I samtalen med forsker Toril Oddane ble det tydelig hvor begrensende dette synet er.

    For kreativitet handler ikke først og fremst om å tegne, male eller få plutselige ideer.

    Det handler om noe langt mer praktisk:

    Evnen til å finne løsninger på åpne og komplekse problemer.

    Og det gjør vi ikke alene.

    Kreativitet er ikke en soloprestasjon

    Mange forbinder kreativitet med individet – den geniale oppfinneren eller kunstneren.

    Innovasjon derimot blir ofte forstått som noe kollektivt.

    Toril utfordrer dette skillet.

    Hun beskriver kreativitet og innovasjon som skapende prosesser i møte med det ukjente.

    Prosesser hvor:

    • ingen har fasiten
    • problemene er komplekse
    • løsningene utvikles underveis

    Da blir kreativitet noe som skjer mellom mennesker.

    Når ulike perspektiver møtes.
    Når ideer brytes mot hverandre.
    Når relasjoner gjør det mulig å tenke høyt.

    Toril bruker en metafor fra musikken:

    Et symfoniorkester består av eksperter på hvert sitt instrument.
    Men musikken oppstår først når de lytter til hverandre.

    Slik er det også i innovasjon.

    Kreativitet krever psykologisk trygghet

    Hvis kreativitet er kollektiv, blir relasjonene avgjørende.

    I forskningen på team og innovasjon peker ett begrep seg særlig ut:

    psykologisk trygghet.

    Når mennesker opplever trygghet i et team, våger de å:

    • stille spørsmål
    • dele uferdige tanker
    • uttrykke tvil
    • si ifra når noe skurrer

    Det kan være så enkelt som å ta en runde rundt bordet og gi alle ordet.

    Et lite grep – men ofte nok til at perspektiver kommer frem som ellers ville blitt borte.

    For mange av de viktigste innsiktene starter nettopp slik:

    Som en vag følelse.
    En magefølelse.
    Et spørsmål uten et klart svar.

    Kreativitet trenger også pauser

    Et annet tema som kom tydelig frem i samtalen, er noe mange ledere undervurderer:

    Kreativitet trenger hvile.

    Vi lever i en arbeidskultur hvor produktivitet ofte betyr å utnytte hvert eneste minutt.

    Men hjernen fungerer ikke slik.

    Når vi arbeider intenst med et problem, bruker vi det som gjerne kalles arbeidsnettverket i hjernen.

    Men løsninger oppstår ofte først når vi slutter å presse på.

    Når vi går en tur.
    Setter oss ned.
    Gjør noe helt annet.

    Da aktiveres hjernens hvilenettverk – som bearbeider og kobler informasjon på nye måter.

    Mange kjenner igjen øyeblikket:

    Du slipper problemet.
    Og plutselig er løsningen der.

    Kreativitetshelse – et undervurdert lederansvar

    I refleksjonsepisoden etter samtalen dukket et nytt begrep opp:

    kreativitetshelse.

    Det handler om noe enkelt – men grunnleggende:

    Har mennesker energi, rom og relasjoner som gjør det mulig å tenke nytt?

    For kreativitetshelse påvirkes av blant annet:

    • energi og søvn
    • bevegelse og natur
    • uformelle samtaler
    • trygghet i teamet
    • tid til refleksjon

    Når alt går i høyt tempo, skjer det motsatte.

    Kreativiteten tørker ikke nødvendigvis ut dramatisk.

    Den forsvinner ofte stille.

    Når:

    • kalenderen fylles
    • beslutninger må tas raskt
    • rommet for undring blir mindre

    Tåle å stå i tåkeheimen

    Toril bruker også et uttrykk som traff oss:

    “å stå i tåkeheimen”.

    Det beskriver fasen i utviklingsarbeid hvor ting er uklart.

    Der man:

    • ikke vet helt hva problemet er
    • ikke vet hvilken løsning som fungerer
    • ikke vet hvor man er på vei

    Instinktet vårt er ofte å komme oss raskt videre.

    Få en beslutning.
    Få fremdrift.

    Men forskning og erfaring viser noe annet:

    Tiden i tåkeheimen er ofte den mest produktive.

    For det er der perspektiver brytes.
    Der forståelsen modnes.
    Der de beste løsningene får vokse frem.

    En ny forståelse av produktivitet

    Hvis vi tar kreativitet og innovasjon på alvor, må vi kanskje også tenke nytt om produktivitet.

    Produktivitet er ikke alltid:

    å jobbe raskest
    å beslutte først
    å fylle kalenderen mest

    Noen ganger er det mest produktive en leder kan gjøre:

    • å gi mennesker tid til å tenke
    • å bygge relasjoner
    • å ta pauser
    • å stille flere spørsmål før svarene kommer

    For innovasjon skjer sjelden i et hamsterhjul.

    Den skjer i rommet mellom mennesker som tør å utforske det ukjente – sammen.

    Et spørsmål til deg som leder

    Hvordan står det egentlig til med kreativitetshelsen i din organisasjon?

    Er det rom for:

    • undring
    • pauser
    • uferdige tanker
    • perspektiver som bryter med det etablerte?

    Eller er tempoet blitt så høyt at kreativiteten stille har trukket seg tilbake?

    Noen ganger starter innovasjon ikke med en ny idé.

    Men med et enkelt ledergrep:

    Å gi kreativiteten litt mer plass.

    Videre refleksjon

    Vi har samlet samtalen og refleksjonsepisoden med Torild i Innoteft Podcast på denne siden:

    ↓

    Torild Oddane – kreativitet, innovasjon og ledelse i det ukjente

    Vil du ha flere refleksjoner om lederskap, innovasjon og dømmekraft i din innboks? Meld deg på innovatørreisebrevet.

  • Når kreativiteten holder på å visne – et lederansvar å stoppe opp

    Når kreativiteten holder på å visne – et lederansvar å stoppe opp

    Ledelse i det ukjente handler ikke bare om kapasitet.
    Det handler om kreativitet.

    Og kreativitet tåler mindre tempo enn vi tror.

    I samtalen med Lena Flaten – kokk, gründer og drivkraften bak Flamman Skafferi – ble vi minnet på noe mange ledere kjenner på, men sjelden setter ord på:

    Du kan ha full kapasitet.
    Full kalender.
    Full omsetning.

    Og likevel kjenne at noe er i ferd med å tørke inn.

    Kreativiteten.

    Når det går bra – men ikke riktig

    Lena fortalte om en restaurant med 80 sitteplasser.
    Det gikk bra. Økonomien holdt. Aktiviteten var høy.

    Likevel opplevde hun at det som en gang var drivkraften hennes – skapergleden – begynte å forsvinne.

    Ikke dramatisk.
    Ikke som et sammenbrudd.

    Men som en stille reduksjon i energi.

    Og det er kanskje det farligste stedet å være som leder.

    For når kreativiteten visner sakte, merker du det nesten ikke.
    Du bare blir litt mer effektiv.
    Litt mer operativ.
    Litt mindre nysgjerrig.

    Lena gjorde det få ledere tør:
    Hun reduserte kapasiteten for å redde kvaliteten.

    Hun halverte antall sitteplasser.
    Ikke fordi hun måtte.
    Men fordi hun ville tilbake til det som ga mening.

    75 % arbeid – 25 % refleksjon

    I refleksjonen etter samtalen ble vi sittende med et spørsmål:

    Hva om vi jobbet 100 %,
    men at 25 % av den tiden var reell refleksjon?

    Ikke ferie.
    Ikke pauser for å hente oss inn.

    Men bevisst, strategisk tenkning.

    For mange ledere er refleksjon noe som skjer hvis det blir tid til overs.

    Men i komplekse omgivelser er refleksjon selve forutsetningen for god dømmekraft.

    Når var sist du:

    • gikk en tur før du tok en viktig beslutning?
    • utsatte et svar for å tenke klarere?
    • stilte deg selv spørsmålet: “Hva er egentlig viktig her?”

    Tempo gir fremdrift.
    Refleksjon gir retning.

    Natur som metode – ikke metafor

    Lena bruker naturen aktivt.

    Ikke som fritid.
    Men som arbeidsrom.

    Hun går.
    Hun sorterer tanker.
    Hun lar kroppen være med i beslutningsprosesser.

    Det kan høres enkelt ut.
    Men det er radikalt i en lederkultur preget av møterom, skjermer og effektivisering.

    Forskning viser at bevegelse i variert terreng aktiverer hjernen på måter som bidrar til sortering, perspektivskifte og emosjonell regulering.

    Kanskje natur ikke er pause fra ledelse.
    Kanskje det er en forutsetning for klok ledelse.

    Relasjonsmat – relasjonsledelse

    Lena forskuddsbetaler leverandører.
    Hun investerer i bondens forutsigbarhet.

    Det er et valg som går mot effektivitetens logikk.
    Men i tråd med verdibasert ledelse.

    Hun bygger en relasjonsbasert verdikjede.

    Det er interessant i en lederkontekst.

    For hva skjer når vi:

    • prioriterer tillit fremfor kontroll?
    • investerer i mennesker før vi må?
    • ser verdikjeden som et fellesskap – ikke bare en struktur?

    Innovasjon skjer sjelden i isolasjon.
    Den skjer i relasjoner som tåler usikkerhet.

    Når motstand ikke skal fikses for raskt

    Lena har også stått i motgang.
    Sykdom.
    Økonomisk press.
    Perioder der det ville vært enklere å skalere ned ambisjonene.

    Men hun valgte ikke å lukke seg.
    Hun valgte å justere.

    Det er forskjell.

    Mange ledere møter motstand med enten:

    • overstyring
    • eller tilbaketrekning

    Men utvikling skjer ofte i spennet mellom disse ytterpunktene.

    Spørsmålet er ikke om du møter motstand.
    Spørsmålet er om du bruker den til å justere – eller til å gi opp det som egentlig betyr noe.

    Kreativitet som lederansvar

    Vi snakker ofte om kreativitet som noe “kreative” mennesker har.

    Men i realiteten er kreativitet et lederansvar.

    Uten kreativitet:

    • stivner organisasjoner
    • gjentas gamle løsninger
    • reduseres kompleksitet for raskt

    Kreativitet krever rom.
    Rom krever mot.
    Mot krever trygghet.

    Og trygghet starter hos lederen.

    Et spørsmål til deg

    Har du blitt så effektiv at kreativiteten har stilnet?

    Har kapasiteten økt – mens nysgjerrigheten har blitt mindre?

    Og hvis svaret er ja:

    Hva må du redusere
    for å få tilbake det som faktisk driver utvikling?

    Videre fordypning

    For deg som vil fordype deg videre, har vi samlet samtaleepisoden og refleksjonsepisoden med Lena på en egen side hos Innoteft her.

    ↓

    Lena Flaten – Kreativitet, natur og mot til å resette

    I Innovatørreisebrev deler vi jevnlig slike refleksjoner for ledere som står i komplekse valg – og som ønsker å utvikle dømmekraft over tid.

    Noen ganger skjer utviklingen også best i samtale.
    Da kan mentoring være neste steg.

  • Å lede uten å passe inn – når mot og dømmekraft går foran fasit

    Å lede uten å passe inn – når mot og dømmekraft går foran fasit

    Lederskap uten fasit handler sjelden om å gjøre mer riktig – og oftere om å tørre å stå i det uavklarte. I møte med kompleksitet, motstand og forventninger opplever mange ledere at det tryggeste ikke nødvendigvis er det klokeste. I denne refleksjonen tar vi utgangspunkt i samtalen med Marte Hallem, og utforsker hvorfor det å være litt “rar”, uredd og tro mot egen dømmekraft kan være en avgjørende styrke i lederutvikling og innovasjon.

    Hva ledere kan lære av kunstnere som nekter å bli én ting

    Det finnes ledere som gjør alt riktig.
    De er ryddige, strategiske og velformulerte.

    Og så finnes det ledere som aldri helt passer inn i rammene – men som likevel skaper bevegelse, mening og utvikling rundt seg.

    I møtet med Marte ble vi minnet på en type lederskap uten fasit vi sjelden snakker høyt om: ledelse som ikke lar seg forenkle, effektivisere eller putte i én boks.

    Marte er historieforteller.
    Gjennom film, bøker, musikk og teater.

    Men viktigere enn formatene er det som går igjen i alt hun gjør: et sterkt samfunnsengasjement, vilje til å åpne trange rom – og mot til å stå i det som er ubehagelig, også når det koster.

    Og nettopp her ligger noen av de viktigste lederrefleksjonene.

    For deg som vil fordype deg videre, har vi samlet alle episodene med Marte – og mer kontekst rundt arbeidet hennes på denne siden.

    Marte Hallem – historieforteller og kunstner, brukt i refleksjon om lederskap uten fasit

    Når lederskap ikke passer inn i rammene

    Mange ledere kjenner på en stille indre spenning:

    Jeg får til jobben. Men jeg får ikke helt plass.

    Det kan handle om:

    • å tenke annerledes enn resten av ledergruppen
    • å være mer intuitiv enn analytisk
    • å ha behov for stillhet, natur eller kreativ utfoldelse for å fungere godt
    • eller å romme flere sider enn rollen tillater

    I stedet for å utforske dette, bruker mange enorm energi på å tilpasse seg.
    De polerer bort det som stikker.
    De demper det som er uvanlig.

    Marte har gjort det motsatte.
    Hun har valgt å utvide rommet, heller enn å krympe seg selv.

    For ledere er dette et krevende, men avgjørende spørsmål:

    Hva skjer hvis jeg slutter å bruke energi på å passe inn – og heller leder fra den jeg faktisk er?

    Hvorfor “det rare” ofte er en styrke i innovasjonsledelse

    En refleksjon som gjorde særlig inntrykk, var hvordan Marte beskrev et tidlig valg i sitt virke:

    Hun tok et stort, blankt ark – og skrev ned alt hun faktisk kunne.

    Ikke alt hun manglet.
    Ikke alt hun burde blitt bedre på.
    Men det hun allerede hadde.

    Derfra bygget hun samarbeid med mennesker som var bedre enn henne på det hun ikke kunne.

    For mange ledere er dette uvant.

    Vi er opplært til å:

    • tette kompetansegap selv
    • fremstå helhetlige og “komplette”
    • ha kontroll

    Men moden innovasjonsledelse handler ofte om det motsatte:
    å vite hvem du er – og invitere andre inn der du ikke er sterk.

    Dette krever trygghet.
    Og det skaper sterkere lag enn perfeksjonisme noen gang vil gjøre.

    Kreativ helse – et oversett lederansvar

    Marte snakker ikke om balanse på en polert måte.
    Hun snakker om kropp, sykdom og begrensninger – og om hvordan hun har måttet ta helsen på alvor for å kunne skape over tid.

    For ledere er dette ofte et blindfelt.

    Vi snakker om:

    • prestasjon
    • kapasitet
    • leveranse

    Sjeldnere om:

    • hva som faktisk gir oss energi
    • hvordan kroppen reagerer over tid
    • hva vi mister når tempoet alltid er høyt

    Marte beskriver kreativiteten som sitt tryggeste sted.
    Ikke som noe flyktig, men som en stabil indre ressurs.

    For ledere kan dette oversettes til ett avgjørende spørsmål:

    Hvor henter jeg kraft når det er krevende – og tar jeg det på alvor nok?

    Innovasjon skjer sjelden i det trygge

    Marte har stått i kritikk.
    Motstand.
    Avslag.
    Debatt.

    Likevel er hun tydelig på én ting:
    Hun slutter ikke å fortelle de historiene hun mener er viktige.

    Dette er lederskap uten fasit i praksis.

    Ikke den høyrøstede formen for ledelse –
    men den som tåler å stå i spennet mellom:

    • å bli misforstått
    • å skape uro
    • og likevel fortsette

    For ledere som jobber med endring og utvikling, er dette gjenkjennelig:

    Hvis alle er komfortable, har du sannsynligvis ikke endret noe vesentlig.

    Spørsmålet er ikke om du møter motstand,
    men hvordan du møter den – uten å miste deg selv.

    Perspektivskiftet som endrer alt

    Mot slutten av samtalen snakket Marte om noe tilsynelatende enkelt:
    å ligge på gulvet.
    stå på hendene.
    se verden fra en annen vinkel.

    Det kan høres banalt ut.
    Men for ledere er dette dypt alvor.

    Vi sitter fast i:

    • møterom
    • modeller
    • rammeverk
    • etablerte sannheter

    Noen ganger er det mest radikale ledergrepet å bytte perspektiv – fysisk, mentalt eller emosjonelt.

    Ikke for å bli ineffektiv.
    Men for å bli klokere.

    Nye perspektiv i lederskap ute i naturen

    En invitasjon til ledere

    Marte har ikke valgt den tryggeste veien.
    Hun har valgt den som gir mening.

    For ledere som leser dette, ligger det kanskje én viktig refleksjon igjen:

    Hva er det du vet er sant for deg – men ennå ikke har gitt plass i måten du leder på?

    Det er der utvikling starter.
    Ikke i svarene.
    Men i motet til å stille bedre spørsmål.

    I Innotefts nyhetsbrev deler vi flere lederrefleksjoner som dette – for deg som står i komplekse valg og ønsker å utvikle dømmekraft over tid. For noen skjer den utviklingen også best i samtale, gjennom mentoring.

    Frisk luft som ledermetode
  • Når kunst møter ledelse

    Når kunst møter ledelse

    Gjest: Maija Skille – internasjonal operasanger

    Hvis målet ditt som leder er å ruske litt opp, lage plass til kreativitet og tåle mer sårbarhet – er dette en episode for deg.

    I denne samtalen møter vi Maija Schille, internasjonal operasanger, sangpedagog, dirigent og gründer. Sammen utforsker vi hva opera, improvisasjon og kunstnerisk praksis kan lære oss om ledelse, innovasjon og menneskelig samspill.

    Dette er en episode om selvledelse, mot og emosjonell bærekraft – og om hvorfor næringslivet har mye å hente fra kunstens verden.

    🎧 Hør episoden

    Temaer vi utforsker i episoden

    Kreativitet og improvisasjon

    Improvisasjon i opera er stramt regulert – helt til du virkelig kan faget. Først da oppstår friheten.
    Maija deler hvordan grundig skolering og disiplin faktisk er det som gjør kreativ utfoldelse mulig.

    Overførbart til ledelse:
    Du må kunne håndverket før du kan bryte reglene.

    Kompetanse, legitimitet og trygghet

    Maija forteller om den lange veien gjennom utdanning, operaskole og internasjonale miljøer – og hvorfor faglig tyngde er avgjørende for å bli tatt på alvor, også når du vil skape noe nytt.

    For ledere og gründere:
    Trygghet i eget fag gir rom for modigere valg.

    Følelser, formidling og autentisitet

    Opera handler om å stå lenge i én følelse – sorg, frykt, kjærlighet – uten å flykte.
    Maija beskriver opera som et slags treningsrom for emosjoner.

    For ledelse:
    Du kan ikke skape engasjement uten å være i kontakt med egne følelser. Det publikum (eller ansatte) merker umiddelbart.

    Samarbeid, dynamikk og lederskap

    Operaproduksjoner er intense, prosjektbaserte fellesskap.
    Alt avhenger av trygg ledelse – dirigenter og regissører som skaper rom for både presisjon og menneskelighet.

    En tydelig parallell til:

    • teamarbeid
    • styrearbeid
    • krevende lederroller

    En personlig reise i motstand og mestring

    Maija deler åpent om:

    • panikkanfall på scenen
    • forventningspress
    • å gå fra underdog til «talent» – og miste fotfestet
    • mental trening, sårbarhet og strategier for å stå i det som er vanskelig

    Dette er en sterk fortelling om utholdenhet, selvinnsikt og å velge en vei som er bærekraftig – også som menneske.

    Kunst + næringsliv = sant

    Maija mener kunstnere har mye å bidra med i næringslivet:

    • evnen til å se verden annerledes
    • mot til å starte før alt er klart
    • forståelse for mennesker, ikke bare systemer

    Hun utfordrer ledere til å:

    • invitere kunstnere inn i organisasjoner
    • bruke sang, teater eller kunst som utviklingsarena
    • tåle det ubehagelige som ofte kommer før ny innsikt

    Resultatet?
    Mer nysgjerrighet. Mer liv. Mer innovasjon.

    Sitater fra episoden

    «Opera er et treningsrom for følelser – du kan ikke late som.»

    «Du må kunne faget før du kan improvisere.»

    «Næringslivet trenger flere som tør å se verden litt skjevt.»

    Hvorfor denne episoden er relevant for Innoteft

    Denne samtalen treffer kjernen av Innoteft:

    • innovasjon som menneskelig praksis
    • ledelse med mot og dybde
    • skapende prosesser uten fasit

    Det er en episode for deg som:

    • leder i kompleksitet
    • står i endring
    • vil skape noe mer enn bare resultater

    Om gjesten

    Maija Skille er internasjonal operasanger, sangpedagog, dirigent og gründer. Hun jobber i skjæringspunktet mellom kunst, formidling og menneskelig utvikling – og er kjent for å gjøre komplekse temaer levende og tilgjengelige.

    Vil du ha refleksjoner om lederskap og innovasjon rett i din innboks? meld deg på våre innovatørreisebrev.