Lederskap uten fasit handler sjelden om å gjøre mer riktig – og oftere om å tørre å stå i det uavklarte. I møte med kompleksitet, motstand og forventninger opplever mange ledere at det tryggeste ikke nødvendigvis er det klokeste. I denne refleksjonen tar vi utgangspunkt i samtalen med Marte Hallem, og utforsker hvorfor det å være litt “rar”, uredd og tro mot egen dømmekraft kan være en avgjørende styrke i lederutvikling og innovasjon.
Hva ledere kan lære av kunstnere som nekter å bli én ting
Det finnes ledere som gjør alt riktig.
De er ryddige, strategiske og velformulerte.
Og så finnes det ledere som aldri helt passer inn i rammene – men som likevel skaper bevegelse, mening og utvikling rundt seg.
I møtet med Marte ble vi minnet på en type lederskap uten fasit vi sjelden snakker høyt om: ledelse som ikke lar seg forenkle, effektivisere eller putte i én boks.
Marte er historieforteller.
Gjennom film, bøker, musikk og teater.
Men viktigere enn formatene er det som går igjen i alt hun gjør: et sterkt samfunnsengasjement, vilje til å åpne trange rom – og mot til å stå i det som er ubehagelig, også når det koster.
Og nettopp her ligger noen av de viktigste lederrefleksjonene.
For deg som vil fordype deg videre, har vi samlet alle episodene med Marte – og mer kontekst rundt arbeidet hennes på denne siden.
Når lederskap ikke passer inn i rammene
Mange ledere kjenner på en stille indre spenning:
Jeg får til jobben. Men jeg får ikke helt plass.
Det kan handle om:
- å tenke annerledes enn resten av ledergruppen
- å være mer intuitiv enn analytisk
- å ha behov for stillhet, natur eller kreativ utfoldelse for å fungere godt
- eller å romme flere sider enn rollen tillater
I stedet for å utforske dette, bruker mange enorm energi på å tilpasse seg.
De polerer bort det som stikker.
De demper det som er uvanlig.
Marte har gjort det motsatte.
Hun har valgt å utvide rommet, heller enn å krympe seg selv.
For ledere er dette et krevende, men avgjørende spørsmål:
Hva skjer hvis jeg slutter å bruke energi på å passe inn – og heller leder fra den jeg faktisk er?
Hvorfor “det rare” ofte er en styrke i innovasjonsledelse
En refleksjon som gjorde særlig inntrykk, var hvordan Marte beskrev et tidlig valg i sitt virke:
Hun tok et stort, blankt ark – og skrev ned alt hun faktisk kunne.
Ikke alt hun manglet.
Ikke alt hun burde blitt bedre på.
Men det hun allerede hadde.
Derfra bygget hun samarbeid med mennesker som var bedre enn henne på det hun ikke kunne.
For mange ledere er dette uvant.
Vi er opplært til å:
- tette kompetansegap selv
- fremstå helhetlige og “komplette”
- ha kontroll
Men moden innovasjonsledelse handler ofte om det motsatte:
å vite hvem du er – og invitere andre inn der du ikke er sterk.
Dette krever trygghet.
Og det skaper sterkere lag enn perfeksjonisme noen gang vil gjøre.
Kreativ helse – et oversett lederansvar
Marte snakker ikke om balanse på en polert måte.
Hun snakker om kropp, sykdom og begrensninger – og om hvordan hun har måttet ta helsen på alvor for å kunne skape over tid.
For ledere er dette ofte et blindfelt.
Vi snakker om:
- prestasjon
- kapasitet
- leveranse
Sjeldnere om:
- hva som faktisk gir oss energi
- hvordan kroppen reagerer over tid
- hva vi mister når tempoet alltid er høyt
Marte beskriver kreativiteten som sitt tryggeste sted.
Ikke som noe flyktig, men som en stabil indre ressurs.
For ledere kan dette oversettes til ett avgjørende spørsmål:
Hvor henter jeg kraft når det er krevende – og tar jeg det på alvor nok?
Innovasjon skjer sjelden i det trygge
Marte har stått i kritikk.
Motstand.
Avslag.
Debatt.
Likevel er hun tydelig på én ting:
Hun slutter ikke å fortelle de historiene hun mener er viktige.
Dette er lederskap uten fasit i praksis.
Ikke den høyrøstede formen for ledelse –
men den som tåler å stå i spennet mellom:
- å bli misforstått
- å skape uro
- og likevel fortsette
For ledere som jobber med endring og utvikling, er dette gjenkjennelig:
Hvis alle er komfortable, har du sannsynligvis ikke endret noe vesentlig.
Spørsmålet er ikke om du møter motstand,
men hvordan du møter den – uten å miste deg selv.
Perspektivskiftet som endrer alt
Mot slutten av samtalen snakket Marte om noe tilsynelatende enkelt:
å ligge på gulvet.
stå på hendene.
se verden fra en annen vinkel.
Det kan høres banalt ut.
Men for ledere er dette dypt alvor.
Vi sitter fast i:
- møterom
- modeller
- rammeverk
- etablerte sannheter
Noen ganger er det mest radikale ledergrepet å bytte perspektiv – fysisk, mentalt eller emosjonelt.
Ikke for å bli ineffektiv.
Men for å bli klokere.
En invitasjon til ledere
Marte har ikke valgt den tryggeste veien.
Hun har valgt den som gir mening.
For ledere som leser dette, ligger det kanskje én viktig refleksjon igjen:
Hva er det du vet er sant for deg – men ennå ikke har gitt plass i måten du leder på?
Det er der utvikling starter.
Ikke i svarene.
Men i motet til å stille bedre spørsmål.
I Innotefts nyhetsbrev deler vi flere lederrefleksjoner som dette – for deg som står i komplekse valg og ønsker å utvikle dømmekraft over tid. For noen skjer den utviklingen også best i samtale, gjennom mentoring.
