Kategori: Arbeidsliv og bærekraft

Et arbeidsliv i høyt tempo kan gi resultater på kort sikt – men ofte på bekostning av kreativitet, refleksjon og bærekraft. I denne kategorien utforsker vi hvordan ledere kan skape arbeidsmiljøer som gir energi, kapasitet og utvikling over tid.

  • Stress dreper ikke deg med én gang. Det tærer på deg – helt til du ikke merker det lenger.

    Stress dreper ikke deg med én gang. Det tærer på deg – helt til du ikke merker det lenger.

    Hva Dr. Ingrid lærte oss om utbrenthet, nervesystemet og veien tilbake til deg selv

    Hun var fastlege. Hun visste alt om stress og utbrenthet. Hun hjalp pasienter med det daglig.

    Og så gikk hun selv på en kjempesmell.

    Det er kanskje det sterkeste poenget Dr. Ingrid gjør i samtalen vår: at kunnskap ikke er nok. Du kan vite alt om stresssystemet og likevel ikke se signalene hos deg selv – fordi når du er midt inne i det, er det nettopp det det gjør med deg. Det tar fra deg evnen til å se klart.

    Det er ikke et tegn på svakhet. Det er slik stresssystemet fungerer.

    Utbrenthet er ikke et årstid

    En av de tingene som satt hardest igjen fra samtalen: utbrenthet er ikke noe du «bare» kommer deg over. Det er ikke et årstid du venter ut. For noen er veien tilbake lang – veldig lang. Dr. Ingrid var ute av jobb i tre år. Et år på sykmelding, to på arbeidsavklaringspenger.

    Og første gangen hun ble utbrent? Da ladet hun batteriet litt og gikk rett tilbake til nøyaktig det samme hamsterhjulet. Uten å endre noe. Uten å stille spørsmålet: hva var det med måten jeg levde på som gjorde meg syk?

    Resultatet: hun ble utbrent igjen.

    Det er ikke mangel på intelligens. Det er mangel på verktøy – og en kultur som ikke gir oss rom til å stoppe opp og stille de riktige spørsmålene.

    Oppskriften er skremmende enkel

    Dr. Ingrid beskriver oppskriften på utbrenthet slik: vær pliktoppfyllende og flink, dropp pauser, sov for lite, dropp matpauser, gi masse til andre og ta ikke vare på deg selv. Legg til et overaktivt stresssystem og troen på at det å prestere er det som gir deg selvtillit.

    Da har du alt du trenger.

    Det skremmende er hvor gjenkjennelig dette er for veldig mange ledere. De ressurssterke, flinke, omsorgsfulle, pliktoppfyllende menneskene – som er vant til å strekke strikken og gi av seg selv. Som synes det er vanskelig å si nei. Som ikke vet hvordan de skal «bare slappe av».

    For det er jo det rådene sier: ta vare på deg selv, slapp av, gå tur. Men ingen forklarer hvordan. Og for den som allerede har et stresssystem i alarmberedskap, er rådet nesten meningsløst. Du kan ikke sette deg ned og slappe av når nervesystemet skriker at noe er galt.

    Nervesystemet er ikke fienden – det prøver å beskytte deg

    Noe av det viktigste Dr. Ingrid deler, er forståelsen av hva som faktisk skjer i kroppen under kronisk stress. Stresssystemet er designet for å holde oss trygge. Det scanner etter farer – og når det er overbelastet over tid, finner det feil overalt. I familien. I jobben. I deg selv.

    Det er derfor utbrente ledere ofte opplever at de er på sitt verste mot de nærmeste. Ikke fordi de er dårlige mennesker, men fordi hjernen gjør det den er laget for: den leter etter trusler. Og de som er nærmest oss, er de vi ser tydeligst.

    Dr. Ingrid beskriver det åpent og uten filter: hun var sur og grynete. Hun «hakket» på mann og barn. Hun så hva hun gjorde – men greide ikke å stoppe det. For å være glad er et overskuddsfenomen. Og hun hadde ikke noe overskudd.

    For ledere er dette avgjørende å forstå – om seg selv og om menneskene de leder. Adferd som virker vanskelig eller lite samarbeidsvillig, kan være et stresssystem i alarmberedskap. Ikke manglende vilje, men manglende kapasitet.

    Pusten er ikke new age – det er fysiologi

    Dr. Ingrid snakker mye om pust. Ikke som en meditativ øvelse, men som et konkret verktøy for å regulere nervesystemet. Og hun forklarer det på en måte som er vanskelig å avfeie: vagusnerven er bremsepedalen for stresssystemet. Og pusten er en av de raskeste måtene å aktivere den på.

    I starten måtte hun puste i 10-15 minutter for å kjenne effekt. Etter år med regelmessig trening: ett dypt pust. På ett sekund. Det er ikke placebo – det er nervesystemet som har lært et nytt mønster.

    For ledere som vil ha mer kapasitet, bedre beslutninger og større tilstedeværelse i møter og samtaler: start med å puste. Ikke som et wellness-prosjekt. Men som et arbeidsverktøy. Et dypt pust på do før et viktig møte er ikke svakhet – det er mental forberedelse.

    Kulde, natur og å banet nye stier i nervesystemet

    Dr. Ingrid går barebeint ut i snøen om morgenen. Hun liker det kaldt på kontoret. Hun svømmer i iskaldt vann. Ikke fordi det er trendy, men fordi kulde er en av de mest effektive måtene å styrke vagusnerven og regulere stresssystemet på.

    Og det fungerer på samme måte som alle nye vaner: i starten er stien gjengrodd med torner og kratt. Det tar tid å rydde den fremkommelig. Men går du den stien dag etter dag, blir den bredere. Til slutt kan du nesten asfaltere den.

    Det betyr at verktøyene mot stress og utbrenthet ikke gir umiddelbar effekt. Det er ikke en quick fix. Det er en retning du velger å gå – og som gradvis endrer hvordan kroppen og hjernen din reagerer på press og krav.

    Rådet hennes er enkelt: velg én ting. Én ting du vet du kan gjennomføre på både gode og dårlige dager. Hold på til det er blitt en vane. Og bygg ut derfra. Å starte med ti ting på en gang er den sikreste veien til å ikke gjøre noe av det.

    Lande, lade og løfte

    Fra refleksjonsepisoden tok vi med oss tre ord som Dr. Ingrid bruker: lande, lade og løfte.

    Lande: stopp opp. Kom inn til deg selv. Ikke hopp direkte fra arbeid til neste oppgave, fra møte til møte, fra krav til krav. Gi deg selv en liten overgang.

    Lade: finn det som gir deg energi. Natur, pust, bevegelse, stillhet, mennesker du trives med. Ikke som en belønning etter at du har gjort alt du skal. Som en ikke-forhandlingsbar del av hverdagen.

    Løfte: når du er ladet, har du noe å gi. Til menneskene rundt deg, til ideene dine, til arbeidet ditt. Du kan ikke løfte andre fra et tomt sted.

    Det høres enkelt ut. Det er det ikke. Fordi vi lever i et samfunn som verdsetter effektivitet, tempo og produktivitet – og som ikke alltid gir status for å jobbe på en bærekraftig måte. Det krever mot å lande og lade når alt rundt deg sier at du bør kjøre på.

    Det som faktisk endret alt for Dr. Ingrid

    Dr. Ingrid tror ikke hun hadde kommet tilbake til sin ordinære jobb som fastlege. Det som reddet henne var å finne et arbeid hun brenner for, på sine egne premisser. Å jobbe i tråd med verdiene sine. Å ha kontroll over arbeidsdagen sin.

    Det er ikke mulig for alle. Men budskapet er overførbart: å jobbe i strid med verdiene sine, uten autonomi og uten mening, tærer på stresssystemet over tid. Selv om jobben i seg selv er god. Selv om du liker kollegene. Det totale stresstrykket – fra jobb, privatliv, sosiale medier, forventninger – er det som til slutt velter lasset.

    Og det er der leders ansvar begynner. Ikke bare for seg selv, men for menneskene de leder. Å skape arbeidsplasser der folk kan lande, lade og løfte. Der pauser er legitime. Der det er trygt å si at noe er for mye.

    Hva vi tar med oss

    Fra Dr. Ingrid tar vi med oss:

    • Stress dreper ikke deg med én gang. Det tærer – helt til du ikke merker det lenger.
    • Utbrenthet er ikke et årstid. Veien tilbake tar tid – og krever at du endrer noe, ikke bare hviler.
    • Nervesystemet prøver å beskytte deg. Forstå det – og jobb med det, ikke mot det.
    • Pusten er bremsepedalen for stresssystemet. Bruk den – på do, i møtet, i bilen.
    • Velg én ting. Hold på til det er blitt en vane. Bygg ut derfra.
    • Lande, lade og løfte – ikke som et wellness-program, men som en lederoppgave.

    Utfordringen vår til deg: Hva er én ting du kan gjøre i dag for å lande? Ikke i morgen, ikke etter at du har gjort alt du skal. I dag.

    Her finner du oversikten over episoden med Dr. Ingrid på Innoteft Podcast:

    Ingri Bergin Solem – stress, nervesystemet og veien tilbake til deg selv

    Vil du jobbe forebyggende med stress og lederkapasitet?

    Det Dr. Ingrid beskriver – å bygge verktøy, skape rom og lede seg selv bærekraftig – er noe vi jobber med som mentorer. Ikke fordi vi har alle svarene, men fordi vi tror at de beste lederne investerer i seg selv med like mye alvor som de investerer i organisasjonen.

    Utbrenthet er sjelden en plutselig hendelse. Det er enden på en lang vei – som kan avbrytes mye tidligere, hvis noen stiller de riktige spørsmålene underveis.

    Ta kontakt om mentoring – vi tar gjerne en prat.

  • Refleksjon er ikke bortkastet tid – det er der innovasjonen begynner

    Refleksjon er ikke bortkastet tid – det er der innovasjonen begynner

    Refleksjon er ikke bortkastet tid – det er der innovasjonen begynner

    Hvorfor 80% av ledere går glipp av organisasjonens viktigste råstoff

    Tidlig morgen, kaffe i hånden, og et spørsmål vi egentlig ikke hadde et godt svar på: Hva er egentlig refleksjon – og hvorfor lager vi refleksjonsepisoder?

    Det viste seg å bli en av de viktigste samtalene vi har tatt. Ikke fordi vi fant svarene. Men fordi spørsmålene åpnet noe opp.

    80% setter ikke av tid. Det burde sjokkere oss mer.

    Norges største lederundersøkelse viser at under 20% av ledere setter av tid til refleksjon. Da vi delte dette i episoden, kjente vi begge på det: det er overraskende – og samtidig ikke.

    For refleksjon er ikke noe vi gjør. Det er noe vi tror vi gjør. Vi springer i hamsterhjulet, tikker av oppgaver, kaller det arbeid. Og så lurer vi på hvorfor utviklingen uteblir.

    Det er ikke mange flere enn 20% av virksomheter som lykkes med innovasjon heller. Det er neppe tilfeldig.

    Som mentorer møter vi dette mønsteret igjen og igjen: Ledere som er genuint opptatt av å utvikle seg og organisasjonen sin – men som ikke har satt refleksjon på agendaen. Ikke fordi de ikke vil. Men fordi ingen har fortalt dem at det er en lederoppgave.

    Refleksjon er ikke det samme som å tenke

    Vi reflekterer hele tiden – på overflaten. Det er en kontinuerlig loop som alltid er i gang. Men den dypere, mer bevisste refleksjonen – den som utfordrer forforståelsen, som åpner for ny kunnskap, som gjør at vi forstår noe vi ikke visste vi ikke visste – den krever noe mer.

    Den krever at vi stopper opp. At vi setter ord på det vi kjenner. At vi lytter til noen andre enn oss selv.

    Ny kunnskap har ingen verdi i seg selv. Den må formidles og benyttes. Deler du ingenting, skjer det ingenting. Det er ikke spesielt komplisert – men det er vanskelig å prioritere når kalenderen er full og innboksen kaller.

    Kodak visste det. De bare ikke brukte det.

    Et av eksemplene vi bruker i episoden er Kodak. De hadde ansatte som fant opp digitalkameraet – lenge før verden trengte det. Men organisasjonen klarte ikke å ta innover seg verdien av det de hadde. Og en annen tok gullet.

    Det er ikke et teknologiproblem. Det er et refleksjonsproblem. En kultur der kunnskap ikke deles, der ideer ikke møtes med nysgjerrighet, der det å tenke høyt oppleves som bortkastet tid – den kulturen kveler innovasjon før den rekker å begynne.

    Vi ser det i mange av virksomhetene vi jobber med. Ikke fordi folk er late eller likegyldige. Men fordi systemet ikke er bygget for refleksjon. Fordi ingen har satt det på agendaen. Fordi lederen selv ikke gjør det.

    Det begynner med lederen

    Hvis du som leder ikke har en reflekterende praksis selv, er det lite sannsynlig at du tilrettelegger for det i teamet ditt. Kultur er ikke det du sier er viktig. Det er det du gjør tid til.

    Det trenger ikke å være komplisert. Det kan være en halvtime mandag morgen der dere stiller ett spørsmål og faktisk lytter til svarene. Det kan være en ukentlig innsjekk der noen får si noe uten at det skal føre direkte til en handlingsplan. Det kan være en bålkaffe utenfor kontoret – vi er store tilhengere av det.

    Det som er felles for alle disse formatene: De krever at du som leder signaliserer at refleksjon er arbeid. At det å tenke sammen er like verdifullt som å tikke av oppgaver.

    Psykologisk trygghet er ikke en HR-øvelse – det er forutsetningen

    For at refleksjon skal fungere i et team, må folk tørre å tenke høyt. Tørre å si det uopplagte. Tørre å bringe inn ideen som kom fra noe de så på TV i går – og som kanskje ikke henger åpenbart sammen med det dere jobber med, men som nettopp derfor kan åpne noe nytt.

    Det krever psykologisk trygghet. Og psykologisk trygghet er ikke noe som bare oppstår. Det bygges gjennom tusenvis av små signaler – fra lederen – om at det er trygt å mene noe, å ta feil, å være usikker.

    Innovasjon skjer ikke i lukket rom. Det skjer i åpne organisasjoner, med åpne mennesker, som tør å dele det de vet – og det de ikke vet.

    Den uformelle praten er undervurdert

    Vi snakker mye om formelle refleksjonsarenaer. Men noe av det viktigste skjer i de uformelle samtalene – de som ikke er satt på agendaen, som ikke har et tema, som bare oppstår fordi to mennesker er i samme rom og begynner å snakke.

    Pandemien tok mye fra oss – men en av de minst diskuterte tapene var nettopp disse samtalene. Den tilfeldige refleksjonen i gangen, ved kaffemaskinen, på vei inn til møtet. Den er ikke uviktig. Den er noen ganger der de beste koblingene skjer.

    Å bygge en kultur for refleksjon handler derfor ikke bare om å sette det i kalenderen. Det handler om å skape rom – fysisk og psykisk – der slike samtaler kan oppstå.

    Refleksjon i situasjonen – det vanskeligste og viktigste

    Vi snakker i episoden om to typer refleksjon: den som skjer i etterkant – debriefingen, oppsummeringen, evalueringen – og den som skjer midt i, akkurat når noe skjer.

    Den siste er den vanskeligste. Og kanskje den viktigste. Å stoppe opp midt i et møte og spørre: Hva betyr dette for oss? Hva kjenner vi på nå? Hvor vil dette lede?

    Det krever trening. Det krever mot. Og det krever at du som leder modellerer det – at du er den som tør å si «vent litt, la oss tenke på dette et øyeblikk» før dere løper videre.

    Hva vi tar med oss – og hva vi utfordrer deg til

    Fra denne episoden tar vi med oss:

    • Refleksjon er ikke bortkastet tid – det er der innovasjonen begynner.
    • Ny kunnskap har ingen verdi før den deles – deler du ingenting, skjer det ingenting.
    • Det begynner med lederen – hvis du ikke reflekterer selv, tilrettelegger du heller ikke for det i teamet.
    • Psykologisk trygghet er forutsetningen – folk må tørre å tenke høyt for at refleksjon skal gi noe.
    • Den uformelle praten er undervurdert – bygg rom for den, ikke bare arenaer.

    Utfordringen vår til deg: Sett av 30 minutter denne uken – alene eller med teamet – til å reflektere. Ikke for å løse et problem. Bare for å tenke. Se hva som skjer.

    Vil du jobbe mer bevisst med refleksjon og innovasjon?

    Som mentorer hjelper vi ledere og organisasjoner med å bygge nettopp dette: en reflekterende praksis som skaper rom for utvikling, nytenkning og bedre beslutninger.

    Vi tror at de beste resultatene skapes når ledere tør å stoppe opp, tenke høyt og lære i lag – og vi vet av erfaring at det sjelden skjer av seg selv. Det krever struktur, trygghet og noen som stiller de riktige spørsmålene.

    Er du nysgjerrig på hva et mentorforhold med Innoteft kan gjøre for deg eller virksomheten din? Ta kontakt vi tar gjerne en prat.

    Lytt til episoden på Innoteft-podden.

  • Kreativitet tåler ikke hamsterhjul – derfor må ledere ta kreativitetshelsen på alvor

    Kreativitet tåler ikke hamsterhjul – derfor må ledere ta kreativitetshelsen på alvor

    Kreativitet i arbeidslivet blir ofte misforstått.
    Som noe kunstnerisk.
    Noe tilfeldig.
    Eller noe bare noen få mennesker har.

    I samtalen med forsker Toril Oddane ble det tydelig hvor begrensende dette synet er.

    For kreativitet handler ikke først og fremst om å tegne, male eller få plutselige ideer.

    Det handler om noe langt mer praktisk:

    Evnen til å finne løsninger på åpne og komplekse problemer.

    Og det gjør vi ikke alene.

    Kreativitet er ikke en soloprestasjon

    Mange forbinder kreativitet med individet – den geniale oppfinneren eller kunstneren.

    Innovasjon derimot blir ofte forstått som noe kollektivt.

    Toril utfordrer dette skillet.

    Hun beskriver kreativitet og innovasjon som skapende prosesser i møte med det ukjente.

    Prosesser hvor:

    • ingen har fasiten
    • problemene er komplekse
    • løsningene utvikles underveis

    Da blir kreativitet noe som skjer mellom mennesker.

    Når ulike perspektiver møtes.
    Når ideer brytes mot hverandre.
    Når relasjoner gjør det mulig å tenke høyt.

    Toril bruker en metafor fra musikken:

    Et symfoniorkester består av eksperter på hvert sitt instrument.
    Men musikken oppstår først når de lytter til hverandre.

    Slik er det også i innovasjon.

    Kreativitet krever psykologisk trygghet

    Hvis kreativitet er kollektiv, blir relasjonene avgjørende.

    I forskningen på team og innovasjon peker ett begrep seg særlig ut:

    psykologisk trygghet.

    Når mennesker opplever trygghet i et team, våger de å:

    • stille spørsmål
    • dele uferdige tanker
    • uttrykke tvil
    • si ifra når noe skurrer

    Det kan være så enkelt som å ta en runde rundt bordet og gi alle ordet.

    Et lite grep – men ofte nok til at perspektiver kommer frem som ellers ville blitt borte.

    For mange av de viktigste innsiktene starter nettopp slik:

    Som en vag følelse.
    En magefølelse.
    Et spørsmål uten et klart svar.

    Kreativitet trenger også pauser

    Et annet tema som kom tydelig frem i samtalen, er noe mange ledere undervurderer:

    Kreativitet trenger hvile.

    Vi lever i en arbeidskultur hvor produktivitet ofte betyr å utnytte hvert eneste minutt.

    Men hjernen fungerer ikke slik.

    Når vi arbeider intenst med et problem, bruker vi det som gjerne kalles arbeidsnettverket i hjernen.

    Men løsninger oppstår ofte først når vi slutter å presse på.

    Når vi går en tur.
    Setter oss ned.
    Gjør noe helt annet.

    Da aktiveres hjernens hvilenettverk – som bearbeider og kobler informasjon på nye måter.

    Mange kjenner igjen øyeblikket:

    Du slipper problemet.
    Og plutselig er løsningen der.

    Kreativitetshelse – et undervurdert lederansvar

    I refleksjonsepisoden etter samtalen dukket et nytt begrep opp:

    kreativitetshelse.

    Det handler om noe enkelt – men grunnleggende:

    Har mennesker energi, rom og relasjoner som gjør det mulig å tenke nytt?

    For kreativitetshelse påvirkes av blant annet:

    • energi og søvn
    • bevegelse og natur
    • uformelle samtaler
    • trygghet i teamet
    • tid til refleksjon

    Når alt går i høyt tempo, skjer det motsatte.

    Kreativiteten tørker ikke nødvendigvis ut dramatisk.

    Den forsvinner ofte stille.

    Når:

    • kalenderen fylles
    • beslutninger må tas raskt
    • rommet for undring blir mindre

    Tåle å stå i tåkeheimen

    Toril bruker også et uttrykk som traff oss:

    “å stå i tåkeheimen”.

    Det beskriver fasen i utviklingsarbeid hvor ting er uklart.

    Der man:

    • ikke vet helt hva problemet er
    • ikke vet hvilken løsning som fungerer
    • ikke vet hvor man er på vei

    Instinktet vårt er ofte å komme oss raskt videre.

    Få en beslutning.
    Få fremdrift.

    Men forskning og erfaring viser noe annet:

    Tiden i tåkeheimen er ofte den mest produktive.

    For det er der perspektiver brytes.
    Der forståelsen modnes.
    Der de beste løsningene får vokse frem.

    En ny forståelse av produktivitet

    Hvis vi tar kreativitet og innovasjon på alvor, må vi kanskje også tenke nytt om produktivitet.

    Produktivitet er ikke alltid:

    å jobbe raskest
    å beslutte først
    å fylle kalenderen mest

    Noen ganger er det mest produktive en leder kan gjøre:

    • å gi mennesker tid til å tenke
    • å bygge relasjoner
    • å ta pauser
    • å stille flere spørsmål før svarene kommer

    For innovasjon skjer sjelden i et hamsterhjul.

    Den skjer i rommet mellom mennesker som tør å utforske det ukjente – sammen.

    Et spørsmål til deg som leder

    Hvordan står det egentlig til med kreativitetshelsen i din organisasjon?

    Er det rom for:

    • undring
    • pauser
    • uferdige tanker
    • perspektiver som bryter med det etablerte?

    Eller er tempoet blitt så høyt at kreativiteten stille har trukket seg tilbake?

    Noen ganger starter innovasjon ikke med en ny idé.

    Men med et enkelt ledergrep:

    Å gi kreativiteten litt mer plass.

    Videre refleksjon

    Vi har samlet samtalen og refleksjonsepisoden med Torild i Innoteft Podcast på denne siden:

    ↓

    Torild Oddane – kreativitet, innovasjon og ledelse i det ukjente

    Vil du ha flere refleksjoner om lederskap, innovasjon og dømmekraft i din innboks? Meld deg på innovatørreisebrevet.

  • Unge ledere og et nytt arbeidsliv – hva må endres?

    Unge ledere og et nytt arbeidsliv – hva må endres?

    Arbeidslivet er i endring.

    Vi snakker mye om teknologi, kunstig intelligens og effektivisering.
    Men samtidig vokser en annen erkjennelse fram:

    Måten vi organiserer arbeid på, passer ikke alltid med hvordan mennesker faktisk fungerer.

    I en samtale i Innoteft Podcast møter vi Rebekka Vilu Rodén – advokat, leder og en tydelig stemme fra en ny generasjon ledere. Samtalen utfordrer noen av de mest etablerte forestillingene om arbeid, prestasjon og ledelse.

    Den peker også på et viktig spørsmål:

    Hva hvis fremtidens konkurransefortrinn ikke først og fremst handler om teknologi – men om hvordan vi tar vare på menneskers kapasitet?

    Prestasjonskulturen som tapper energi

    I mange virksomheter er det fortsatt en sterk forestilling om at arbeid skjer foran PC-en.

    Jo flere timer vi sitter der, jo mer arbeid får vi gjort.

    Men erfaringen til mange ledere og ansatte peker i en annen retning.

    Når kalenderen fylles helt opp av møter og oppgaver, skjer det noe med hvordan vi tenker.
    Vi går fra å utforske til å reagere.

    Vi løser det som ligger foran oss – men vi får mindre kapasitet til å tenke nytt.

    I samtalen peker Rebekka på noe idrettsutøvere har forstått i lang tid:

    Toppprestasjon er ikke resultatet av konstant aktivitet.

    Den bygger på tre elementer:

    • restitusjon
    • trening
    • prestasjon

    Selve prestasjonen er bare en liten del av helheten.

    I arbeidslivet forsøker vi ofte å gjøre det motsatte.
    Vi forventer topprestasjon nesten hele tiden.

    Når de beste folkene blir utbrent

    Forskning viser at de som oftest blir utbrent, ikke nødvendigvis er de svakeste i en organisasjon.

    Det er ofte de mest engasjerte.

    De som bryr seg mest om arbeidet sitt.
    De som ønsker å bidra.
    De som tar ansvar.

    Det gjør spørsmålet om ledelse enda viktigere.

    For hvis de mest motiverte medarbeiderne er de som brenner ut, handler ikke problemet først og fremst om enkeltpersoner.

    Det handler om systemet rundt dem.

    En interessant tanke fra samtalen er derfor dette:

    Kanskje en av lederens viktigste oppgaver framover er å begrense mennesker.

    Ikke fordi de mangler vilje til å bidra – men fordi de ofte mangler mekanismer som stopper dem i tide.

    Å lede mennesker til å lede seg selv

    Tradisjonelt har ledelse ofte handlet om kontroll.

    Å sørge for at arbeidet blir gjort.
    At oppgaver blir levert.
    At folk møter opp.

    Men når arbeidet i større grad handler om kunnskap, kreativitet og problemløsning, blir oppgaven annerledes.

    Da handler ledelse mer om å hjelpe mennesker til å lede seg selv.

    Det betyr blant annet:

    • å utvikle bevissthet rundt egen energi
    • å prioritere riktig oppgaver til riktig tidspunkt
    • å kjenne etter når det er tid for pause og når det er tid for fokus

    Dette krever også noe av lederne.

    For autonomi oppstår sjelden av seg selv.
    Den må skapes gjennom kultur, tillit og rollemodeller.

    Hvis lederen aldri tar pauser, aldri går ut i dagslys og alltid fyller kalenderen til randen, sender det et tydelig signal – uansett hva som står i personalhåndboken.

    Naturen som refleksjonsrom

    Et annet tema som går igjen i samtalen er naturens rolle.

    Mange av de beste ideene oppstår ikke foran en skjerm.
    De oppstår når vi får litt avstand.

    På en skitur.
    På en gåtur.
    Mens vi plukker sopp eller kjører bil.

    Det betyr ikke at naturen i seg selv løser problemer.

    Men den gir hjernen rom til å koble tanker på nye måter.

    I mange virksomheter forsøker man å bringe naturen inn i kontoret – gjennom planter, trepaneler eller naturbilder.

    Kanskje burde vi heller gjøre det motsatte.

    La mennesker få gå ut.

    ADHD som ressurs i ledelse

    I samtalen snakker Rebekka også åpent om å leve med ADHD.

    Ofte beskrives ADHD først og fremst gjennom utfordringer.
    Men i ledelse kan det også være en styrke.

    Evnen til å se detaljer.
    Evnen til å koble informasjon raskt.
    Sterk intuisjon i komplekse situasjoner.

    Samtidig krever det en bevissthet rundt energi.

    For mange som tenker raskt og bredt, bruker også mer energi enn andre.
    Da blir energiforvaltning en viktig del av selvledelsen.

    Denne typen erfaringer kan også gi ledere en dypere forståelse av hva ansatte faktisk står i.

    Innovasjon krever kapasitet

    Når kunstig intelligens og teknologi tar over flere rutineoppgaver, vil menneskers rolle i arbeidslivet endre seg.

    De oppgavene som blir igjen, er ofte de som krever:

    • kreativitet
    • dømmekraft
    • samarbeid
    • problemløsning

    Men disse egenskapene oppstår ikke i et konstant tempo.

    De krever kapasitet.

    Evnen til å stoppe opp.
    Evnen til å reflektere.
    Evnen til å se sammenhenger.

    Derfor kan fremtidens konkurransefortrinn like gjerne handle om dette:

    Hvilke organisasjoner klarer å skape rom for mennesker til å tenke?

    Et generasjonsskifte i arbeidslivet

    Mange unge ledere og arbeidstakere stiller i dag tydeligere krav til arbeidslivet.

    De spør ikke bare hva de skal levere.
    De spør også hvordan arbeidet skal organiseres.

    Det kan utfordre etablerte strukturer.

    Men det kan også være en mulighet.

    For kanskje er det nettopp i dette generasjonsskiftet vi får anledning til å tenke nytt om hva arbeid egentlig er.

    Innovasjon begynner med mennesker

    Vi snakker ofte om innovasjon som teknologi, metoder eller strategier.

    Men i bunn handler innovasjon om mennesker.

    Mennesker som har kapasitet til å tenke.
    Mennesker som tør å stille spørsmål.
    Mennesker som ser sammenhenger andre ikke ser.

    Da blir spørsmålet for ledere ganske enkelt:

    Hvordan organiserer vi arbeid slik at mennesker faktisk får rom til å være mennesker?

    Videre refleksjon

    Vi har samlet samtalen og refleksjonsepisoden med Rebekka i Innoteft Podcast på denne siden:

    ↓

    Rebekka Vilu Rodén – Fremtidens lederskap, energi og autonomi

    Vil du ha flere refleksjoner om lederskap, innovasjon og dømmekraft i din innboks? Meld deg på innovatørreisebrevet.

  • Når ledere går i hamsterhjulet – hva skjer med innovasjonen?

    Når ledere går i hamsterhjulet – hva skjer med innovasjonen?

    Innovasjon er et ord som brukes mye i arbeidslivet.

    Organisasjoner ønsker nye ideer.
    Bedrifter ønsker utvikling.
    Ledere ønsker ansatte som tenker nytt.

    Samtidig organiserer vi ofte arbeidshverdagen på en måte som gjør det vanskelig å tenke.

    Full kalender.
    Møter etter møter.
    Konstant tempo.

    Resultatet kan bli det mange kjenner som hamsterhjulet.

    Dette var et tema som kom tydelig frem i samtalene våre med Monica Drage Bergli i Innoteft Podcast.

    For hvis tempoet blir høyt nok over tid, skjer det noe interessant:

    Evnen til å skape blir svakere.

    Stress og beslutninger

    Stress i seg selv er ikke problemet.

    Vi trenger stress for å mobilisere energi og handlekraft.

    Problemet oppstår når stressnivået blir konstant.

    Når kroppen står i beredskap over tid, begynner hjernen å prioritere annerledes. Den blir mer opptatt av å reagere raskt enn å tenke bredt.

    Det påvirker:

    • hvordan vi løser problemer
    • hvordan vi samarbeider
    • hvordan vi tar beslutninger

    I praksis betyr det ofte mindre kreativitet og mer kortsiktighet.

    Trygghet som forutsetning for innovasjon

    Et utsagn fra samtalen med Monica ble hengende igjen hos oss:

    «Når hjernen er trygg, får vi til innovasjon.»

    Det kan høres enkelt ut.
    Men det peker på noe viktig.

    For å skape noe nytt må vi være villige til å prøve, feile og justere.
    Det krever psykologisk trygghet.

    Hvis vi er redde for å gjøre feil, blir vi mer forsiktige.
    Hvis tempoet er for høyt, velger vi det som er kjent.

    Dermed kan innovasjon bli noe vi snakker om – uten at det egentlig skjer.

    Pausen som metode

    I mange organisasjoner kan pauser oppleves som ineffektive.

    Likevel er det ofte i pausene de beste ideene dukker opp.

    Når vi går en tur.
    Når vi får litt avstand.
    Når hjernen får mulighet til å koble annerledes.

    Flere ledere beskriver at naturen fungerer som et slags refleksjonsrom.

    Ikke fordi naturen i seg selv løser problemer, men fordi den gir rom for tanker som ellers ikke får plass.

    Den indre reisen

    Et annet tema som kom opp i samtalen var den indre reisen mange ledere må gjøre.

    Vi kan lære metoder, modeller og verktøy for ledelse.

    Men på et tidspunkt møter de fleste ledere også seg selv.

    Verdier.
    Usikkerhet.
    Indre kritiker.

    Den indre stemmen som spør:

    Er jeg god nok?
    Tar jeg riktige valg?
    Hva skjer hvis dette ikke fungerer?

    En interessant tanke Monica løftet frem, var ideen om å bli venn med denne stemmen – i stedet for å prøve å stilne den.

    For ofte er den der av en grunn.

    Valget mellom frykt og tro

    Til slutt handler mye lederskap om valg.

    Ikke alltid store strategiske valg, men små indre valg.

    Skal jeg trekke meg litt tilbake – eller tørre å prøve?
    Skal jeg velge det trygge – eller det som kan føre til noe nytt?

    Monica beskrev dette som et usynlig valg mellom frykt og tro.

    Begge er usynlige.
    Begge påvirker hvordan vi handler.

    Men vi kan velge hvilken vi lytter mest til.

    Innovasjon begynner et annet sted

    Når vi snakker om innovasjon, tenker vi ofte på teknologi, metoder eller prosesser.

    Men noen ganger begynner innovasjon et helt annet sted.

    I en pause.
    I en refleksjon.
    I en leder som tør å stoppe opp lenge nok til å tenke.

    Kanskje er det nettopp der mange av de beste ideene starter.

    Videre refleksjon

    Hvis dette traff noe i deg, kan du:

    – Lytte til samtalene våre i Innoteft Podcast
    – Melde deg på Innovatørreisebrev for flere refleksjoner
    – Utforske mentoring dersom du ønsker et rom for å tenke høyt

    Vi har samlet samtaleepisoden og refleksjonsepisoden med Monica på en egen side hos Innoteft her:

    ↓

    Psykisk helse i ledelse – samtale og refleksjon med Monica Drage-Bergli